Death Valley

På vei fra Las Vegas til Los Angeles tok vi turen innom et av verdens varmeste steder, Death Valley i California mot grensen til Nevada. Dette stedet ligger opptil 85 meter under havnivå og fungerer som en gryte for varmen. Det er også et veldig interessant sted geologisk og det er visst noen spennende mikroorganismer som lever rundt saltsjøene der. Vi kjørte først gjennom flate ørkenområder i Nevada før vi krysset grensen og beveget oss nedover og nedover mot dalen. Ved inngangen til Death Valley ligger det et hotell og et informasjonssenter på et sted de har kalt Furnace Creek. Det var "bare" et par-tre og tredve grader denne dagen... på sommeren kan det komme opp mot 50. Vi kjørte til et sted som heter Badwater som er det laveste punktet i USA, og her kan du gå ut i saltsjøen på slettene. Der et er full anledning til å gå til andre siden av dalen og tilbake igjen eller hvor du måtte ønske forøvrig, men det er nok ikke å anbefale. Den siste som prøvde på dette overlevde nesten. Han tok ikke med seg nok vann og valgte feil årstid. Så han kom et par-tre hundre meter unna veien før musklene sluttet å fungere og han falt ned på kne, trolig vel vitende om at målet var nært. Men uansett hvor mye han ønsket, nektet kroppen å frakte han de siste metrene...


Vi gikk ikke så langt ut, men det var temmelig varmt selv i oktober. Det var også utrolig stille i dalen og det var et ganske skummelt sted egentlig. Men veldig fascinerende og interessant! Og vi plukket med oss noen fine saltkrystaller fra bunnen av dalen. Jeg vet ikke om det er lov... men vi gjorde nå det. Etterpå kjørte vi gjennom noe som heter Artist Route som er en biltur gjennom steinene opp og ned, ikke ulikt lava-sight seeing på Lanzarote! Vi kjørte så gjennom resten av dalen og opp mot Mojave ørkenen i retning Los Angeles. Mørket kom og det var fortsatt en 3-4 timer tilbake til destinasjonen. Men det gikk helt fint og det var fine motorveier helt inn til Yumikos hus utenfor Glendale i California.

Las Vegas

Etter å ha kjørt fort igjennom mormonerstaten Utah var det på tide å tilbringe litt tid i syndens by, Las Vegas - hjemmet for eventyr, gambling og luksus til en overkommelig pris. Å besøke Las Vegas er omtrent som å være i en unntakstilstand, det er nesten som et fristed for alt. Vi bodde på Luxor Pyramide som er en forminsket kopi av Cheopspyramiden i Egypt, bare i svart glass. Rommet vårt var en suite som lå på et av hjørnene med utsikt mot nabohotellet Mandalay Bay. Mandalay Bay er utrolig vakkert på kveldstid i mørket. Etter litt avslapping dro vi ned i kjelleren på Luxor og spiste middagsbuffet - de har alle mulige former for mat og jeg spiste 3 middager: sushi, taco og kinamat. Etterpå tok vi en spasertur nedover stripa og tok oss god tid til å besøke noen av hotellene. Hvert hotell i Las Vegas er et temahotell og det er fullt mulig å tilbringe en hel dag eller helg på hotellet og oppleve det. De har restauranter, shopping-gater, opptil flere show, kino og selvsagt casino etc... hvert hotell er som en liten by i seg selv. Og det er stort sett forbindelse mellom hvert hotell enten ved gangbru eller en eller annen tunnel. Hvis du vil oppleve Las Vegas sånn på overflaten, tar det nok ikke mer enn et par dager. Men hvis du vil utforske hvert hotell å få fullt utbytte kan du sikkert være der i ukesvis. Og jeg sier som et britisk par vi traff: det er så mye å se og oppleve, og det er umulig å få med seg alt. Derfor kan man alltids komme tilbake til byen å oppleve noe nytt.

Vi vandret til Bellagio for å se på det berømte fontene-showet. Det er et fantastisk show som er fullstending synkronisert med et stykke musikk. Da vi kom var det Rachmaninov, men det er forskjellig show til forskjellig musikk. Rett over gaten for Bellagio ligger Paris med en forminsket variant av Eiffeltårnet. Vi tok heisen opp i tårnet, akkurat som du kan gjøre i Paris og så på nytt fonteneshowet fra den vinkelen - ganske spektakulært må jeg si. Og utsikten over Las Vegas-stripa i mørket med alle neonlysene og hotellene er noe som bør oppleves før eller siden. Etter dette vandret vi tilbake og kjøpte litt sjampis for å leke rik. Jeg nevnte jo at det var en spa-suite med boblebad i vinduskarmen. Så jeg satt der med glasset og boblet meg på flere måter med utsikt rett mot Mandalay Bay. Internett-kabelen rakk ikke bort til boblebadet, så jeg slapp å miste laptopen...

Morgenen etter spiste vi en meget MEGET bedre brunsj i Mandalay Bay. Dette hotellet har indisk og asiatisk inspirasjon og det er så lekkert at det nesten ikke er til å tro. Standarden er høyere enn i Luxor og prisnivået deretter. Men bare det å gå rundt der inne og se på vannfontenene, skulpturene, teppene, palmene etc etc etc er helt utrolig. Etter maten satte vi kursen "hjemover" (iallfall for Yumikos del) til Los Angeles. Men vi tok langruta gjennom Death Valley, et av klodens varmeste og laveste steder!

Bryce Canyon

Alright, det begynner å bli noen dager siden vi var i Bryce Canyon, Las Vegas og Death Valley, men jeg tar rapporten om det her og nå fra hotellrommet i Houston. Vi starter med Bryce Canyon.

Hva er Bryce Canyon? Det er de berømte røde klippene i Utah. Området ligger nord-øst for Las Vegas og rett nord for Grand Canyon (Arizona). Det er et porøst fjellområde som gjennom mange mange års erosjon og forvitring har skapt et unikt landskap som bare må oppleves.
Vi kjørte inn til informasjonssenteret og fikk en fin forsmak i "Red Canyon" eller hva det nå het. Det var iallfall noe ala det du ser på bildet som dukket opp langs veien før selve nasjonalparken. På infosenteret så vi en 20 minutters video om området, hvordan det var indiansk før og hvordan de så turistpotensialet i det. Vi så også hvordan det er et område som er i konstant endring pga erosjonen (vann og vind). De hardere steinlagene blir igjen til slutt, mens de mer porøse vaskes vekk og dette skaper de flotte formasjonene. I Bryce Canyon har de en rekke utsiktspunkter der du kan velge deg en tursti. De har ulike lengder og vanskelighetsgrader. Vi valgte en av de mest populære som har stor høydeforskjell men ganske kort distanse. Denne tok oss rett ned i selve dalen og vi gikk i mellom de store klippene på bunnen! Og uansett hvilken vinkel man vender seg så ser man et perfekt postkortbilde. I tillegg til den røde fargen og formene, er det en del eldgammelt forvridd trevirke som er en herlig kontrast til steinene. Vi har masse bilder av dette.


Det var virkelig en kjempefin opplevelse å vandre i dette landskapet og jeg benyttet anledningen til å gå en litt lengre rute på vei tilbake til utsiktspunktet. Jeg gikk fra Sunset point og havnet på Sunrise point. Yumiko møtte meg der med bilen og vi satte kursen mot dagens destinasjon, Las Vegas. For å komme dit måtte vi enten kjøre nord for Zion Nasjonal Park, gjennom parken eller sør for den. GPSen tok oss igjennom siden det er kortest, men for å unngå enda en $25 inngangsavgift, snudde vi og tok sør-ruta. Denne tok oss også gjennom et fantastisk landskap og vi møtte ørkenen for første gang på denne turen. Vi måtte innom Arizona for å komme rundt og opp i Utah igjen, og senere inn i Nevada. På veien kjørte vi gjennom Colorado City, AZ og Hildale, UT som har litt av et rykte på seg. Jeg hørte om disse byene (det er egentlig bare en by som er bygd akkurat på grensa mellom to stater) gjennom et nyhetsoppslag i norske medier for kanskje et år siden om en fundamentalistisk mormoner-sekt som grunnla denne byen i sin tid for å praktisere polygami, flerkoneri. Sjefen, pastorien, Guds Talerør, Warren Jeffs kontrollerte alt og var på FBI's top 10 liste før han ble tatt for noen månder siden. http://en.wikipedia.org/wiki/Colorado_City,_Arizona - les mer om byen på denne linken. Jeg sa i en tidligere blog at jeg ville ut av Utah før jeg endte opp med 70 koner... vel, Warren Jeffs hadde det iallfall. Og han arvet flesteparten av dem etter faren sin. En håndfull andre tok han fra menn i byen som han utviste etter ordre fra Gud fordi de datet damene uten hans tillatelse. Fascinerende. Men, nå er han altså i trygg forvaring bak lås og slå.

Vi kjørte raskt igjennom dette stedet før vi kom til Hurricane og St. George i Utah. Så bar det til Nevada og til Las Vegas, og endelig møtte vi sommervarmen!

Det brenner!

Da var jeg trygt tilbake fra San Francisco der jeg i dag hadde konsert i sjømannskirken arrangert i samarbeid med det norske konsulatet med Kjellaug Myhre i spissen. Konserten ble en stor suksess og det var deilig å spille piano igjen etter noen dagers opphold. Vi tok fly fra Burbank rett ved der Yumiko bor, til San Jose der vi leide en snerten liten bil og cruiset inn til San Francisco. SF er en herlig by bygd oppå en bakke. Los Angeles til sammenligning dekker et gigantisk område av mer eller mindre flatt land omkranset med noen canyons og bakker. Men SF er geografisk avgrenset av bukta og bakkene. Jeg visste at det var bakker i sentrum av byen, men da vi etter en stund svingte til venstre i et kryss og så rett inn i en vegg, tenkte jeg straks på sykkelheis-bakken i Trondheim. Bare mye lenger.. og sikkert også brattere. Trikken gikk der også. Bakkene er organiert i "etasjer" og det er ekstra spennende å kjøre nedover når man tipper over kanten og ser neste kryssgate der nede i bunnen. Og sjømannskirka ligger selvagt i en bratt bakke, og eneste måte å parkere på var å lukeparkere. Spennende...

Da vi forlot Burbank i morges, så vi tydelig hvor det brant i Malibu. På Dagbladet.no er det flere reportasjer fra de store brannene i Los Angeles. Vi er ikke truet!! Bare så det er sagt. Malibu ligger mot kysten, og Glendale/Shadow Hills hvor vi befinner oss er på trygg avstand. Da vi kom tilbake igjen fikk vi orkesterplass til brannene i mørket. Og nå er det ikke bare Malibu det gjelder.. vi så flere branner i området nord for LA, og det er visstnok flere på sørsiden mot San Diego også. Grunnen er først og fremst de varme ørkenvindene som kommer. Branner er så å si ventet på denne tiden av året. Malibu er et rikmannsstrøk, og det har visst godt noen millioner dollar opp i flammer de siste timene. Men det er ikke noe nytt da. Malibu har vært hardt rammet før også.

I morgen drar vi til Houston, og vi får håpe at ikke vindene skaper trøbbel i reisen. Det er meldt opp i mot 40 grader i det området jeg befinner meg akkurat nå på tirsdag, men da er jeg i Houston og de melder behagelige 22 grader. Men vi kommer tilbake på onsdag og da skal det visst bli 35+. Hett! Men for å være ærlig så er varme eksotisk for min del, og det er en del av sjarmen med å være her. Når jeg kommer ut i fra en kald bil med aircondition og blir møtt med slående varme og mild støvaroma, vet jeg at jeg er i California. Vet du hva? Folk klager alltid på været, ALLTID. På gata her finnes det ikke fortau! Jeg mener det.. det er ingen som går, så de har ikke fortau. De påstår det er for varmt. Vel, mulig det, men de går ikke når det er kjølig heller. I kveld ville det for eksempel vært genialt å sitte ute her å nyte ørkenvindene, men neida, folk har igjen vinduene og setter på aircondition istedet.. høh. Så sitter de inne. Vel vel. Hmm, jeg tror jeg skal sprette en pils og sette meg ute her jeg, selv om jeg må opp halv 6 i morgen tidlig... Timeplanen er noe romsligere i Houston, så jeg skal gjøre mitt beste for å fylle inn hullet i bloggen: sightseeing-dagene i Utah, Las Vegas og Death Valley.

Kjøredag!

Jeg nevnte vel at vi skulle kjøre til Ogden i Utah og overnatte der i forrige blog. Vel, vi kom litt lenger enn det for å si det sånn.

Dagen startet med en liten sightseeing-runde i Jackson, et veldig kjent og ettertraktet sted for ferierende amerikanere (og andre) med fet lommebok. Oktober er forøvrig lavsesong som bare det og vi bodde på Jackson Hole Lodge midt i byen for under 97 daler. I høysesongen kan prisen være 3 ganger så høy! Noen høyerestående kjendiser og foretningsmenn har visstnok også noen utrolig fete rancher der. Wyoming er som kjent cowboy-staten fremfor noen (kanskje sammen med Texas). Visepresident Dick Cheney har visst en av de større ranchene i området... Vi besøkte en park midt i sentrum og et par klesforretninger for å kikke litt. På vei ut stakk vi også innom et sted der de spesialiserer seg på buffalo -og elk produkter. Elk er noe vi ikke har i Norge (tror jeg), og det er hakket mindre enn moose - som er den norske elgen. De hadde også produkter av Huckelberry av alle slag.

Da vi programerte byen Ogden inn på GPS'en, fikk vi vite at det var estimert 4,5 timer fra Jackson. Vi hadde forventet 7-8 timer! Det er ikke mye å se i Ogden, UT med mindre du er mormoner... personlig vil jeg bare komme meg ut av Utah så fort som mulig før jeg ender opp med 75 koner og et par-tre hundre unger. Men uansett.. da vi ankom Ogden stakk vi innom motellet og kansellerte rommet vårt og bestemte oss for å kjøre 5 timer til eller så. Det er mye å se i området rundt Las Vegas, du har Las Vegas i seg selv, Grand Canyon, Bryce Canyon og Death Valley. Jeg hadde allerede valgt bort Grand Canyon til fordel for Death Valley denne gangen fordi Grand Canyon kan gjøres så mye mer utav. Man kan være der en hel dag og gjøre en hel masse ting. Dette har vi ikke tid til uansett, og jeg kan alltids gjøre dette neste år. Bryce Canyon er de berømte røde klippene i Utah på grensen til Arizona og er definitivt verdt et besøk. Siden klokka var på vår side og kjørelysten var stor, bestemte vi oss for å inkludere Bryce Canyon på programmet og kjøre så nærme som mulig. Jeg befinner meg derfor nå i Panguitch en drøy halvtimes kjøring nord for de røde klippene. Det er med andre ord litt av en distanse vi har tilbakelagt i dag via 3 delstater - Wyoming, Idaho og Utah! I følge Google Earth er dette en 10 timers kjøretur og 545 miles, ganget med 1,6 blir det 87,2 mil. Ikke verst!

Det å få med seg Bryce Canyon er virkelig en bonus, så det skal bli saker. I morgen er det tid for Las Vegas igjen og vi skal tidlig opp så vi kommer til syndebyen i rett tid så vi kan synde ekstra mye. Alt er spektakulært i Las Vegas, også hotellene, så jeg har reservert en suite på Luxor - en kopi av Cheopspyramiden i svart glass. Originalt reserverte jeg en luksus-suite i the Tower (dette var i utgangspunktet siste overnatting, så jeg ville gjøre det med brask og bram), men så innså jeg at tårnet ikke er det samme som selve pyramiden. Så vi har akkurat ringt dit og reservert en spa-suite i selve pyramiden i stedet. Dette er i et hjørne av pyramiden midt på stripa i Las Vegas med utsikt over byen (hvis vi kommer høyt nok opp). I tillegg til boblebadet på baderommet er det et eget Spa-boblebad i selve soveområdet. Og dette var til halv pris i fht den jeg reserverte. Og med AAA-rabatt (den amerikanske varianten av NAF) kom vi ned i 152 dollar. Altså ca 840 kroner med dagens kurs. Til sammenligning kan det nevnes at et standard dobbeltrom på Selbusjøen Hotell og Gjestegård koster 1390 kroner. Det er ikke noe gæli med Selbusjøen altså.. menneh.. læll liksom. Og det er ikke hver dag man bor i en svart glasspyramide. Så jeg skal love dere et meget fyldig referat av dette i morgen kveld hvis ikke champagnen går meg til hodet og jeg mister laptopen i boblebadet.

Gjennom kontinentet

Etter Minot kjørte vi til Bismarck for å sove over der. Vi skal reise fra Minot, ND til California og vi bruker 5 dager på turen. Det er LANGT. Dagen etter kom kanskje turens lengste kjøretur, fra Bismarck til Gardiner, Montana som er rett ved den nordlige inngangen til Yellowstone nasjonalpark. Turen tok oss fra milelange åkrer som for anledningen var innhyllet i tjukk tåke, til gresshauger som i Irland, til såkalt "badlands" som er ufruktbar jord (litt øde og kupert prærielandskap) til Rocky Mountains igjen med høye fjell. Sånt liker jeg! Variasjon! Vi kom tidligere enn forventet til Gardiner fordi vi reiste tilbake i tiden (gjennom en tidssone) på veien. Vi sjekket inn på et billig men bra Super8 motel og satte turen mot Yellowstone med en gang. Rett over grensa til Wyoming ved nordinngangen til parken, bare noen få kilometer fra Gardiner ligger nemlig Mammoth HotSprings. Det er berømte varme kilder der vi finner et ufattelig bakterielt liv som skaper et uvirkelig landskap. Men mellom motellet og kildene går Gardiner River, og det varme vannet fra kildene renner ned i denne elva på et visst sted. Og her har de lagd til et badested!! Elva er kald og kildene er varme, blandingen blir... akkurat passe. Andre steder leder de vannet inn i bassenger og renser det, men her bader man rett i elva der den møter det varme vannet. Det eneste de har gjort er å bygge en sti ut dit og inngrenset området med steiner. Og vi hoppet uti! Det var utrolig deilig og mange mener at bakteriene og algene som lever der er svært bra for helsa vår. Det er en fordel å kunne takle at noen stener rundt deg er glatte og er knall grønne eller oransje... Men det er stilig fordi alt damper som besatt, iallfall på en kjølig oktoberkveld! Vi satt der til det nesten ble mørkt før vi kjørte tilbake og dro på en restaurant.

Dagen etter, som tilfeldigvis er i dag, var den store sight-seeing dagen! Yellowstone nasjonalpark er USAs første og eldste og trolig også den mest populære. Første stopp var Mammoth HotSprings. Et utrolig fascinerende sted der de varme kildene skaper et unikt bakterie -og algeliv som i kombinasjon med limestone og erosjon lager fine farger og terasser. Pga internettilkoblingen her er det vanskelig å få til bilder, men let det opp på nettet for å finne bilder! Det dampet og boblet og luktet svovel og skapte de mest fantastiske formasjoner. Etter dette kjørte vi videre til Norris som er et større område med masse stier til en hel rekke geysirer og vulkanske fenomener. Her var vi vitne til en dampventil som spydde ut glovarm gass med imponerende intensitet. Fargekaskadene skapt av algene og bakteriene var også helt ubeskrivelige og jeg gikk til slutt ned til et par geysirer som har utbrudd med ujevne mellomrom. Jeg var heldig og fikk med meg et utbrudd. Det var bare på et par-tre meter, men fascinerende nok. Stedet for ordentlige geysir-utbrudd er imidlertid Old Faithful. Old Faithful er en geysir i seg selv som har utbrudd ca hvert 90 minutt. I tillegg til denne er det en rekke andre geysirer som har utbrudd mindre regelmessig og sjeldnere.

Etter lunsj var det tid for å utforske dette området, og det var et flott område! I tillegg til de aktive geysirene, var det en rekke "bassenger"med varmt vann og algevirksomhet som var utrolig vakre. Og ja, jeg har en rekke bilder! Old Faithful sprutet som bare det til avtalt tid, men den var litt tammere enn iallfall Yumiko forventet - hun har vært her før og har vært vitne til langt heftigere saker. Men akkurat i det vi skulle til å gå tilbake til bilen oppdaget jeg at en liten geysir sprutet litt et stykke unna, så vi ble stående å se litt på den. Dette var like ved en litt større geysir som ifølge informasjonplakaten jeg leste da jeg gikk forbi der er en av de mest spektakulære i Yellowstone og som har velig uforutsigbare utbrudd. Plutselig startet den å sprute vann og damp og pga den smale kanalen genererer den stort trykk og en høy og kraftig stråle. Og den satte i gang som besatt! Så vi fikk dobbel dose. I det vi kjørte bort fra stedet, eksploderte fordundre meg en tredje fra samme område. Fullt utbytte!

Vi hadde fått vår del av geysirer, så vi satte snuten mot Jackson Hole (Grand Teton) lenger sør - et veldig populært sted, ikke minst vinterstid. Gjennom Yellowstone hadde vi sett masse dyreliv, inkludert horder av buffaloer. Men ingen bjørner... Da vi nærmet oss slutten på nasjonalparken kom jeg rundt en sving og så et dyr midt i veien. Og der var den: BJØRN! En brunbjørn som lusket over veien. Og ja, vi har bilde!! Det er vel første gangen jeg har sett bjørn i vill tilstand, selv om den store turismen i området virker å ha temmet den ganske kraftig. Men uansett, det var en bjørn som stod der et par meter unna oss. Like etterpå var vi ute av Yellowstone og inn i Grand Teton nasjonalpark. Og her er fjellene mye høyere og innsjøene enda vakrere. Det er et skikkelig postkortlandskap med friluftsliv av alle slag. Vårt mål for dagen var Jackson Hole. Vi fikk en svær leilighet med to bad og kjøkken for en billig penge siden det er utenfor sesongen nå. Deilig kinamat ble etterfulgt av et besøk i boblebadet på hotellet.. ah, kan ikke klage. I morgen går ferden gjennom fjellene vestover, så sørover gjennom Idaho og Utah til vi kommer til Ogden i Utah der neste overnatting er. Det er en lang kjøretur. Etter det blir det Las Vegas!

Høstfest

Ja, hva skal man si om høstfest? Hmm. Det var vel egentlig akkurat som forventet: en gigantisk martna der gjennomsnittsalderen er høy og der countrymusikk trekker myyye mer folk og har langt større tyngde enn det festivalen egentlig har (bør ha) som formål: norsk kultur. Foruten countrymusikk er det en gigantisk møteplass for folk med røtter i skandinavia, enten de er publikum eller utøvere. Hovedartistene (4 store navn i hovedhallen) tar budsjettet, 1 av dem var norsk: Sissel Kyrkjebø. Enten var det amerikanske countryartister (også der...) og Bill Cosby(!) Resten får etter hva jeg har skjønt betalt etter hvor mange år de har vært med. Jeg fikk ikke et kvekk annet enn overnatting hos vertsfamilie og matkuponger. Neste år kan jeg få f.eks. en tusenlapp for hele greia. Så det sier seg selv at mesteparten av underholdningen kommer fra lokale artister og de som gidder å komme igjen år etter år. Og det er mange som gjør akkurat det rett og slett fordi det er en fantastisk plass for å møte folk og skaffe kontakter.

Det er mange haller på høstfest og de har alle navn etter skandinaviske storbyer. I hver hall er det en scene og et martnasområde, og det er ingen skillevegg imellom. Så det er et konstant leven overalt uansett. Dette gjør det veldig vanskelig å skape noe konsentrasjon for folk til å lytte på musikk som også kan gå nedover i desibelnivå, pianomusikk eller felemusikk f.eks. Det er mye som kan sies om det og hvordan det kan gjøres annerledes. Men det har gjort det sånn i mange år og det blir større og større. Men dømmer man etter gjennomsnittsalderen, vil den begynne å bli mindre om noen få år. Og jeg møtte mange som mener at høstfest er så stor at de burde rydde mer plass til å faktisk presentere noe kulturelt som har en større misjon enn å bare være lett underholdning og show (countrymusikk). Forresten: har jodling noen gang hatt noe med Norge å gjøre? For overalt hvor jeg snudde meg hørte jeg noen som jodlet (gjerne menn og kvinner på 60 med cowboyhatt).

Hmm, nå høres jeg veldig negativ ut. Men sånn er det rett og slett fordi de gir folket det de vil ha (selv om mange savner en mer seriøs side) og måten det er arrangert på der alt i samlet i gigantiske haller. Det er helt vilt egentlig, i ordets nøytrale betydning. Du blir stimulert og bombardert av musikk, selgere, skuespillere og matlukt uansett hvor du snur og vender deg. Og det er faktisk en opplevelse i seg selv. Og du finner alt der, også den "seriøse" norske kulturen. Med den enorme publikumsoppslutningen og interessen ville det vært interessant å ha en avdeling der man kanskje kunne hatt klassiske konserter eller musikk som publikum ville fått fullt utbytte av uten å måtte konkurrere med store vifter, restauranter osv.

Vår forestilling handlet om Edvard Griegs slåtter og hvordan de havnet fra hardingfela til konsertsalen gjennom Knut Dahle og Edvard Grieg. Jeg ble invitert av Toby Weinberg på hardingfele, Ginny Lee som danser og forteller/huldra og Mikkel Thompson som danser. Jeg kom til dekket bord med ferdigskrevet manus og opplegg. Målet var å gjøre det så lettfattelig og humoristisk som mulig siden høstfest er som beskrevet ovenfor, og det fungerte til en viss grad. Men det interessante var at folkene som kom for å se forestillingen var oppriktig interessert i dette, og de ville tålt en mer seriøs vinkling også. Jeg tror til og med at det ville fungert bedre! Det var definitivt en positiv opplevelse, ikke minst fordi jeg ble "innviet" i Høstfest-gjengen og jeg ble kjent med de flotte folkene jeg samarbeidet med og alle vennene deres som frekventerer festivalen mer eller mindre hvert eneste år. Ledelsen for høstfest, inkludert Chester Reiten og Pam Davy, var også storfornøyd og jeg tror dette bare var begynnelsen.

Høstfest

The Scandinavian-American Hall of Fame Banquet

Da har jeg kommet meg til Yellowstone etter en natt i Bismarck. Høstfest er over for denne gang og det er på tide å oppsummere. Jeg har alt skrevet om Høstfest in Schools, så i denne bloggen tar jeg for meg banketten og selve høstfesten.

Banketten
Jeg var så heldig å få opptre på banketten som et rent underholdningsinnslag, og jeg var den eneste som gjorde det. Det andre som foregikk der musikalsk sett var innmarsj og fanfarer. Men jeg underholdte med Bryllupsdag på Troldhaugen som en avslutning av hele seremonien - grei deal det! Da blir man husket. Vi kom 20 minutter sent til banketten siden vår første opptreden på høstfesten var ferdig akkurat da banketten startet. Men vi rakk middagen, og det er tross alt det viktigste. Arrangementet ble avholdt på Grand International Inn som er det fineste hotellet i Minot. God mat og drikke, og til og med en gratis knert akevitt til maten. Jeg drakk ikke den selvsagt... Det var 526 gjester i rommet + de høye herrer og quinder, Gouvernøren, kona, hovedsponsorer, høstfestens president, prismottakere og selvsagt blant dem, Johan Olav Koss og selve rosinen i pølsa, Prinsesse Astrid. Og det var rett og slett en veldig fin kveld. Toastmasteren (Master of Ceremonies), Wade, var en trivelig kar og en særdeles humoristisk herre som skapte en fin og lett stemning i salen. Etter maten var det noen taler (3-5 minutter hver) som ledet opp til kveldens høydepunkt på papiret, prisutdelingen med dertilhørende taler.

De fikk sine priser og holdt sine taler. Og talene var faktisk veldig fine, spesielt Johan Olav Koss sin og en nonne (!) fra Midt-Vesten som hadde hjernecellene og taletøyet i orden. Prinsessen kom til slutt og holdt en helt standard kjedelig kongelig tale som alle hadde hørt før. Jeg fikk den store æren av å avløse hennes kongelige høyhet med pianomusikk. Jeg stilte opp i Edvard Grieg kostymet mitt og sa et par ord før jeg hamret løs. Jeg sa (på engelsk): "Det er en stor ære for meg å bli invitert til å spille her i kveld. Og jeg vil gratulere prisvinnerene med prisene, dette pianostykket dedikerer jeg til dere. Jeg vil også gratulere Norsk Høstfest med 30-års jubileet. Og siden jeg står her som Edvard Grieg vil jeg sist men ikke minst gratulere meg selv med 100-års jubileet...." så lo de. Så introduserte jeg stykket jeg skulle spille. Så spilte jeg. Så klappet de henrykt. Så var det noen avsluttende ord fra Wade før alt var ferdig.

Med så mange "viktige" folk til stede, var det naturlig å henge litt igjen etterpå for å hilse på folk og ta bilder. Jeg fikk god kontakt med Johan Olav Koss og vi snakket igjen med Bjøro Håland og kona. Jeg snakket også med en av de store sponsorene for Høstfest in Schools, det er han som eier bla. Kvitfjell! Kanskje jeg kan få lurt meg til gratis sesongkort i Kvitfjell? Hmmmm... Det var iallfall en særdeles vellykket kveld, og selv om jeg bare spilte 1 stykke kan det være nok til at det har stor betydning med så mange folk (og mange "viktige" folk) tilstede. Sjefen for bookingen av Høstfest, Pam Davy, gav meg også veldig fin tilbakemelding etterpå og hotellmanageren vil at jeg skal komme tilbake neste år og spille taffel/underholdning på hotellet (mot mye mer betaling enn det Høstfest kan tilby selvsagt...) Så dette lover bra.

Høstfest in Schools

Etter konserten på Lørdag møtte jeg folkene jeg skal samarbeide med og fortsatt samarbeider med under Høstfest in Schools og selve Høstfestprogrammet. Toby Weinberg, Ginnie Lee og Mikkel (kommerikkpåettternavnetakkuratnåsjø). Toby er hardingfelespiller fra USA og Ginnie er danser på dette programmet (hun spiller forøvrig nykkelharpe). Mikkel er amerikansk også, men bor i Stockholm og er snekker og folkedanser. Han har oldefar fra Selbustranda - Guldseth og han har vært der og over alt i Norge og Sverige forøvrig.

Høstfest in Schools er et program som blant annet er sponset av Norsk Høstfest, men med eget opplegg. Formålet er å bringe den skandinaviske kulturarven til skolene i alle alderstrinn. Noen av artistene (skuespillere, historiefortellere, dansere, felespillere, språkfolk etc etc) kommer til Minot kun for å gjøre skoleprogrammet, mens andre gjør både skoleprogrammet og selve høstfest. Vi gjør det samme programmet for skoleelevene som vi gjør for folkene på høstfest - "Edvard Griegs Slåtter opus 72, hvordan de startet i bygdenorge og havnet i verdens konsertsaler." Jeg spiller rollen som Edvard Grieg, Toby Weinberg er Knut Dahle, Ginnie Lee er Huldra og forteller og Mikkel er danser + personene som omtales i historiene om de ulike slåttene. Det er et fint opplegg som burde passe for både barn og voksne. Det er nok ikke så lett for barna alltid å få med seg alle navnene siden flesteparten av dem knapt nok vet hva Norge er, men de er fascinert av folkedansen og slåttene og er lydhøre som bare det. Det spørs om countryfolkene på høstfesten er like lydhøre...!

Det er et hardt opplegg da. I går f.eks. hadde vi 3 forestillinger på 3 ulike skoler mellom 0900 og 14:30 og forestillingen varer nesten en time hver gang. Så det tar på... I dag er det onsdag og høstfesten er sparket i gang for alvor. Det er en utrolig mengde bobiler og svære campingvogner på området og det er folk med uffda-skjorter og caps overalt. Bill Cosby har to show på hovedscenen i dag, i morgen og fredag er det noen veldig kjente amerikanske country-artister før det hele avrundes lørdag med Sissel Kyrkjebø! Ellers er det mange ulike haller med scener og det er stort sett det samme programmet hver dag, så folk kan rokkere og se på ulike ting hvis de ønsker. Ganske mange artister spiller også 2 ganger per dag på samme scene. Det er matbuer overalt og det hele er omtrent som en gigantisk martna - Rosemaling, håndverk, smykker, bunader, strikking, lutefisk, lefse... Og scenene er midt oppi det hele! Jeg skal skrive mer om selve høstfest om et par dager. Jeg har i dag unnagjort en stor skolekonsert i den samme salen som vi hadde symfoniorkesterkonsert og de samlet sammen 6-7 klasser i det store salen. Om et par timer bærer det ned til Fairgrounds igjen for å gjøre første forestilling, så kjører vi rett opp til Grand International Inn for å delta på "Scandinavian-American Hall of Fame Banquet." Prinsesse Astrid fru Ferner, Johan Olav Koss og ymse andre skal motta priser og jeg skal underholde med Bryllupsdag på Troldhaugen av Grieg. Det blir stas det. I går var det governør-middag med høytstående gjester og jeg fikk pratet med både HKH Prinsesse Astrid, Johan Olav Koss og generalkonsul i Minneapolis Rolf Willy Hansen. Og jada, jeg har bilder!! En vakker dag når vi kommer et sted med god internett-tilkobling og vi har tid (trolig på vei tilbake til LA i neste uke), skal jeg prøve å legge ut noen bilder av dette.

Grieg A-mollkonsert

Minot er særdeles underutviklet når det gjelder moderne kommunikasjonsmidler som mobiltelefon og internett... Men fra en Starbucks-cafè som stjeler trådløsinternett fra PizzaPlace over gata prøver jeg igjen.

Etter vi ankom Minot var første post på programmet Griegs klaverkonsert i A-moll med Minot Symphony Orchestra. Det er ganske imponerende egentlig, men byen har 35000 innbyggere og har et 66-mann stort symfoniorkester med en veldig dyktig dirigent. De har konserter hele sesongen og trekker fulle hus på hver konsert, folk støtter 100% opp om tilbudet. Orkesteret består av en kjerne av musikkprofessorer og lignende og fylles opp av musikkstudenter (som en del av timeplanen) og frivillige musikanter. Det er et stykke fram til Wiener Philharmonic, men likevel nokså imponerende i denne sammenhengen. Dagen etter vi ankom Minot, Onsdag, var det tid for å hilse på folkene og øve på flygelet i konsertsalen. Igjen et typisk amerikansk Steinway som jeg har tidligere beskrevet i denne bloggen, men ikke dårlig. Men jeg må innrømme at jeg ikke likte det mer enn sånn passelig, det er utrolig tungt for høyrehånda å få den klare fine diskanten som det bør være. Etter første øvedag hadde jeg faktisk vondt i lillefingeren, og det skjer ikke ofte. Torsdag var første øving med orkesteret og det var en fin opplevelse å få kjørt gjennom. Hverken jeg eller orkesteret spilte videre bra, og det var mer snakk om å nilytte til hverandre og forsøke å få ting til å henge sammen. Alt gikk langsomt og ganske traurig... Men vi var alle ved godt mot.

Fredag var dagen før konserten og jeg øvde litt før vi dro opp til den lokale TV-stasjonen for et live formiddags-intervju. "Alle" i Minot ser visst på dette programmet og jeg har i ettertid fått mange kommentarer på at de så meg på TV. Det var en spennende opplevelse å være på TV og veldig god PR både for meg, orkesteret og høstfestprogrammet. På kvelden dro vi opp på det fineste hotellet i byen, Grand International Inn, og spiste Prime Rib på orkesterets regning. Det var veldig fint å få snakket mer med dirigenten Dennis Simons og kona Penny og vi hadde en hyggelig kveld.

Lørdag var selve dagen, og vi startet med en "dress rehersal" som er det samme som generalprøve på formiddagen. Pilen pekte definitivt oppover og både orkesteret og megselv fikk tingene til å funke mye bedre. Dirigenten var litt friskere med dirigentstokken også, så vi fikk litt framdrift i sakene. Det var utrolig viktig for alle, ikke minst meg, å få en god opplevelse på generalprøven for å føle at tingene er på plass og at man får en innstilling om å "slappe av å lage god musikk." Orkesteret hadde ting mye mer under huden nå og da blir det lettere for meg også å faktisk gjøre akkurat det. Jeg følte meg rimelig sikker på at selve konserten ville bli enda bedre siden pilen pekte så til de grader oppover samtidig som det var forbedringspotensiale. Og jeg fikk rett! Griegkonserten var i 2. avdeling (normalt sett er konsertene i 1. avdeling), så orkesteret startet showet med nasjonalsangene til Norge og USA, Copeland stykker og Sibelius Symfoni nummer 7. Så var det pause og tid for Grieg A-moll.

Det var masse folk i salen og fin stemning! Vi var alle inspirerte virket det som, og ting fungerte aldeles utmerket fra første tone. Jeg var konsentrert og avslappet hele tiden og hadde full kontroll følte jeg. Det finnes både CD-innspilling og amatør-video opptak av hele greia så det skal bli særdeles interessant å høre på! I alle tilfeller var det en kjempeopplevelse, kjempeerfaring og en glimrende ting å ha på CV'n. Jeg har allerede skaffet mange kontakter på grunnlag av dette, og ikke minst med dirigenten som har kontakter over det hele, både Canada, USA og Europa. Etter en kjapp opptelling har jeg kommet fram til at jeg har hele 2 klaverkonserter på repertoaret.... Grieg og Klaus Egge... det blir ikke lange karrieren av det. Så forhåpentligvis kan jeg begynne å øve inn flere konserter og faktisk få bruk for dem også! Det ville vært glimrende.

Til Minot

Dette var igjen en real transportdag med 7-8 timers kjøring for å komme over grensa til Nord Dakota og til Minot der vi skal tilbringe 10 dager. Vi fartet litt rundt for å finne en bank i sentrum før vi satte kursen sørover (og litt østover). Saskatoon er forresten en veldig pen by med litt engelsk preg og visstnok et godt utviklet kulturtilbud. De har symfoniorkester der og greier. Dagens kjøretur ble enda mer monoton enn gårsdagen. De eneste tingene vi gjorde var å stoppe langs veien for å ha en liten fotosession ved en høyball i grøfta + å spise lunsj/middag på Kentucky Fried Chicken i Weyburn.

Grenseovergangen gikk greit, men vi ble sjekket ekstra som vanlig siden vi har mye ting i bilen og er ekstremt utenlandske. Ingen spørsmål om papirer og denslags denne gangen, men de gjennomsøkte bilen for farlige gjenstander som appelsiner, sitroner, grapefrukt etc. De konfiskerte en halv pakke med tørket kjøtt kjøpt på 7/11 i Prince George men lot seg ikke affisere av den lugubre canadiske whiskeyen (åpnet) og de 3-400 CDene. Nais.

Vi ankom Minot et par timer senere og kjørte opp til LuAnne og Duane som skal være vertsfamilien vår de neste 10 dagene. Det er litt deilig å tenke på at man faktisk har tid til å putte sokkene sine i en skuff i stedet for å ha alt i kofferten, selv og jeg må innrømme at livet på veien med 1 til 2 netter på hvert sted passer meg veldig bra. Men en variasjon er fint. Vi har en underetasje for oss selv og kan bruke hele huset med piano og kjøkken forøvrig. Vi fikk nybakte muffins og kaffe og mye informasjon om området. Veldig trivelige folk.

Edmonton og Saskatoon

Vi kjørte avgårde fra Red Deer i 10-tida og gjorde noen ærend før vi satte kursen mot Edmonton. Det må nevnes at overgangen mellom Banff/Jasper og dette området er ganske voldsomt. Med en gang du er gjennom fjellene er bakkene oppbrukt virker det som. Plutselig var det bare prærie foran oss og åker på åker så langt øye kunne se - med andre ord til jordkula krummer seg i horisonten. Været ble også annerledes og det var moro å se at skyene bare la seg i vertikale lag i stedet for å klumpe seg sammen i dotter som over fjellene. Det er tydelig at Rocky Mountains representerer et værskille og totalt endring i landskap. Nå er det FLATT!

Vi kjørte opp til Edmonton først for å møte presidenten av Sons of Norway der oppe og en annen dame i lodgen som heter Liv Dahl. Hun har jobbet på hovedkvarteret i Minneapolis i mange år samt på det norske konsulatet, så vi hadde mange felles bekjente. Edmonton og Calgary har store SofN lodger, men hadde andre planer akkurat i denne tiden som forhindret dem fra å arrangere Grieg-konsert. Men nå skal jeg jo til Banff i en måned i Februar og vi diskuterte muligheten for å få til noe i forbindelse med dette. Og hvis alt går etter planen kan jeg gjøre en konsert i forbindelse med deres årlige Lutefisk-middag som alltid er utsolgt! Vi får se om det klaffer.

Etter møtet satte vi kursen østover og litt sørover til Saskatoon i Saskatchewan. Det er en jordbrus stat som er en slags forlengelse av Nord Dakota og slettene der. Veldig flatt og monoton kjøring. Vi hadde forventet å se litt flere bensinstasjoner og denslags langs veien, men dengang ei. Da lampa begynte å lyse faretruende, kjørte vi av highwayen og inn til en liten landsby. "Der det er biler må det være bensin," tenkte vi. Men etter å ha forhørt oss med en lokal mann fikk vi høre at vi enten måtte kjøre 13-14 kilometer tilbake til den forrige landsbyen, eller fortsette ca 20 kilometer til en større service-stasjon langs veien. Vi tok sjansen på å fortsette - såpass slingringsmånn måtte det da være. Nøyaktig 2 kilometer FØR stasjonen stoppet bilen. HAHA.

I stedet for å dytte bilen 2 km i oppoverbakke, fikk vi hjelp av en bil som stoppet og hjalp oss. Han kjørte meg opp til bensinstasjonen rett oppi bakken, vi kjøpte en 5-literstank med bensin og kjørte tilbake til bilen. Voila! Hadde det ikke vært for denne hendelsen, ville dette strekket vært utrolig kjedelig å kjøre. Vi ankom Saskatoon på kvelden og hadde et gammelt ærverdig hotell midt i sentrumskjernen. Vietnamesisk restaurant og boblebad på kvelden. Herrlich.

Red Deer

Etter de flotte dagene i Jasper og Banff nasjonalparker, var det tid for den siste konserten i Canada og den siste fulle solokonserten før San Francisco i slutten av Oktober. Den fant sted i Red Deer i delstaten Alberta. Fra Banff kjørte vi en times tid til Calgary, svingte til venstre og satte kursen rakt nordover mot hovedstaden Edmonton. Red Deer ligger midt i mellom men er en fin by med en god del kulturliv. Denne konserten var ikke arrangert gjennom Sons of Norway, men av Norsk Lafthus Society. De hadde jubileum og konserten min var en del av dette. Vi møtte dem for lunsj i selve lafthuset og hadde en trivelig stund der før vi sjekket inn på hotellet og dro til colleget der jeg skulle holde konserten. Det var en veldig fin konsertsal med et splitter nytt Steinway flygel. Som jeg har nevnt før er ikke det nødvendigvis en fordel, men det var rimelig bra likevel.

Salen tok ca 500 mann, og det kom vel en 150 eller noe. Dette var bra til å være Red Deer fikk jeg høre. Rett etter konserten bar det tilbake til lafthuset for mer mat og drikke. Brian Grosseth, vår kontakt i Nanaimo er født og oppvokst i Red Deer og var med på byggingen av lafthuset. Han hadde tatt turen og var et naturlig midtpunkt i festlighetene. Det var i det hele tatt en veldig avslappet og fin gjeng og det gikk ikke lenge før Løiten Akkevitt, øl og vin kom på bordet. De shoter akkevitten her med en liten drikkevise først.. sjarmerende.. og skummelt. Men det var ikke så mye i hvert glass heldigvis.

Etter dette går turen den lange veien til Minot, Nord Dakota via Edmonton og Saskatoon.

Lake Louise

Snø!!! Iallfall på trærne og bilen og sånn. Men uværet hadde passert og det var lettskyet vær med litt snø på bakken. Vi bestemte oss for å kjøre til Lake Louise som er en times tid tilbake mot Jasper igjen. Lake Louise er jo kjent som vintersportsted med verdenscup i alpint. Veiene var heldigvis tørre og fine til tross for snøfallet og vi kjørte til et alpinanlegg som heter Sunshine først. Det er et av de største i området med bakker fra 3 ulike fjell, gondol, løssnøbakker og alt man kan tenke seg - jeg MÅ opp dit en tur i Februar. Vi kunne ikke se noe av selve anlegget dessverre fordi man må parkere bilen og ta gondolen for å komme inn i selve dalen der bakkene er. Men men. Vi kjørte derfor opp til alpinanlegget nærmere selve Lake Louise (rett over dalen). Der har de sommer-gondol/heis som man kan ta halvveis opp i fjellet så man kan nyte utsikten og et lite villdyr-museum de har stelt i stand der oppe. Vi hadde flott utsikt til andre siden av dalen der Lake Louis med det berømte slotts-hotellet bader seg i all sin prakt.

Etter tips fra flere vi møtte tok vi turen opp til Moraine Lake rett over dalen inn i mellom de mest spektakulære fjellene. Synet som møtte oss var omtrent slik:
Ikke verst! Vannet som er i slike innsjøer er rent brevann fra isbreer selvsagt, så det er helt klart med fantastiske farger. Dette er et turistmekka uten like og det var masse folk der oppe. Selv om vi var der i mellom sesongene. Om sommeren er det visst sykt mye folk i området. Et lite steinkast unna finner vi kanskje den største turistmagneten av dem alle: Lake Louise med hotellet Fairmont Chateau:Ja... hva skal man si..? Vi vandret iallfall rundt på høyresiden av sjøen slik den fremstår på bildet litt mer enn halvveis rundt sjøen - det er lengre en det ser ut til. Det hotellet der er forresten ikke et lavbudsjett om noen skulle lure på det. Det går vel fort med noen tusen for et rom der ja.. Neste gang jeg skal i området, skal jeg høre om jeg kan få byttet en King Suite mot litt taffelspilling i restauranten. Grei deal det?

Etter all denne friske luften hadde klokken blitt mange, så vi handlet laks og dro tilbake til hotellet i Banff. Det ble en rolig kveld igjen med god mat og litt forberedelse til konserten i Red Deer neste dag.

Banff

Vi våknet opp til skikkelig gråvær med lave skyer og kraftig regn. Denne dagen satte vi kursen sørover gjennom fjellene fra Jasper til Banff - ca 4 timers tur. Dette skal være en av de vakreste strekningene man kan kjøre i Canada, men med sikten vi hadde var det som å kjøre gjennom Østerdalen i lett tåke... dessverre. Men det lettet opp da vi nærmet oss Banff og vi kunne se de monumentale fjellformasjonene. Omtrent sånn:Dette er tatt fra en fjelltopp i nærheten så vår synsvinkel er naturligvis nede på veien - men det fjellet der er liksom symbolet på Banff. Og litt oppi bakken der ved foten av fjellet skal jeg tilbringe en måned i Februar - The Banff Center. Etter en lunsj nede i byen dro vi opp dit for å få en liten omvisning på komplekset samt underskrive noen papirer på kontoret. Alle folkene var hyggelige og fasilitene var rett og slett utrolige, helt utrolige. Det blir vel en egen blogg om dette når jeg drar tilbake, men jeg kan nevne at restauranten har total panoramautsikt over hele byen og fjellene rundt. Du kan spise der som privatperson også, men det er dyrt som en fin restaurant. Og her skal jeg spise buffet to ganger per dag! Aiai. De har konsert med de som studerer der hver fredag, og siden dette var på fredag kjøpte vi likegodt billetter til konserten. I mellomtiden sjekket vi inn på leilighets-hotellet som lå ca 10 minutter fra Banff i retning Calgary. Flott sted! Og jeg var usedvanlig heldig med prisen da jeg bestilte gjennom expedia.com.

Konserten den kvelden var veldig veldig bra og alt var akkurat som jeg hadde håpet! Etterpå var det mingling med hvitvin og fingermat siden det var sesongens første konsert. Jeg snakket med flere av artistene og jeg hadde egentlig mest lyst til å bare bli igjen der... Det var iallfall deilig å tenke på at jeg skal tilbake om ikke lenge for å fråtse i tilbudene deres.

Jasper dag 2

Vi våknet til behagelig lettskyet vær og hadde for første gang på turen hjemmelagd frokost med Egg og Bacon. De få hotellene som har gratis frokost serverer en herlig blanding av Muffins, Smultringer med sjokoladetrekk og wienerbrød eller bagels og pannekaker med sirup for de helsebevisste. 6 egg og en halvkilo bacon på to mann ER virkelig slankekost i forhold!

Vi hadde blinket ut to hovedmål for dagen: Maligne Canyons og Miette Hot Springs. Maligne Canyon er formet av elva som renner ned fra Maligne Lake og har gjennom årenes løp med god hjelp fra isbreene etter istiden for 10000 år siden gravd ut en imponerende kløft som er over 50 meter ned på det dypeste.De hadde lagd en turiststi som gikk fra toppen av kløfta der elva først begynte å grave seg ned, helt ned til vi kunne stå ned i elveleiet igjen. En lang og dramatisk sti som gikk nedover og nedover og nedover der vi kunne passere over kløfta ialt 5-6 ganger over bruer. Det er morsomt å gå nedover å se de ulike dybdene, formasjonen, jettegrytene (er det ikke det det heter?) osv. Bildet viser en dobbeltfoss ved den 3. brua tror jeg, og det var et av de vakreste stedene langs stien. Problemet er bare at du må gå opp igjen også...... Barnemat for en ungdom som meg selv selvsagt, men en aldri så liten maraton for bilavhenginge japansk-californske kvinner på 50-ettellerannet med skrantent kne.

Etter den fysiske utblåsningen kjørte vi ca 45 minutter til noen andre fjell der de hadde et badesenter ved noen varme kilder. Det er ikke som geysirene i Yellowstone eller Island, men de pipler opp fra bakken fra dypt ned i jorden. Så dette er vann som er varmet opp av jordvarmen dypt nede og blandet med alskens mineraler før det kommer til overflaten. Dette vannet har de samlet sammen og drenert bort til bassengene etter en liten renseprosess. Yumiko var mer enn klar for å duppe i vannet en times tid, men det fristet ikke meg så veldig så jeg valgte heller å gå meg en tur til. Det slo meg at vi knapt nok hadde rørt på oss i løpet av denne turen så det var deilig. Jeg gikk innover dalen til de varme kildene og så hvordan de kom opp fra jorden - det stinker svovel...

Så var det tid for innsjekk ved Patricia Lake Bungalows ved Patricia Lake og Pyramid Mountain:Omtrent sånn så det ut fra hyttene (hadde det ikke vært for at det regnet på det tidspunktet...) Vi bestemte oss for å spare noen kroner på å lage egen middag og kjørte ned til byen for å handle. Det ble marinert svinekjøtt på spyd med potetsalat og sukkererter og Clam Showder - en kremet skalldyrsuppe på boks. Nammenam.

Jasper

Etter avlysningen fra Grande Prairie ble vi en natt ekstra i Prince George og en natt ekstra i Jasper. Det er ikke lett å finne rimelig overnatting der, og hytta vi opprinnelig hadde var ikke ledig en ekstra dag. Så vi satte av gårde fra Prince George uten å ha rom for natten. Årne sæ sjø...

Vi har kjørt igjennom mye vakkert landskap gjennom British Colombia, både innlands og ved kysten, men nå forlater vi delstaten og inntar Alberta og Rocky Mountains. Fjellene ble høyere å høyere etter som vi kom nærmere fjellkjeden, og etter en kort stopp i McBride like før "the west entrance" til nasjonalparken bar det innover. Først kjørte vi opp og opp med vakre fjell rundt - fint... men så kom vi rundt en sving og over en knaus og BOM - Mount Robson. Dette er det høyeste fjellet på Canadisk side av Rocky Mountains og plutselig fylte det hele synsfeltet rett framfor oss. Jeg måtte bare utbryte "WHAT THE H*** (kjent norsk tettsted) IS THAT?" Det er over 4000 meter høyt og lager sitt eget vær, det er nesten alltid en skydott på toppen og pga fuktigheten er det visstnok utviklet en lokal regnskog rundt fjellet.
Mt.Robson

Rocky Mountains er noe for seg selv fordi de er... vel.. Rocky - Steinete. De finner fossiler av fisker (!) der oppe på toppene, fordi fjellene var en gang en sjøbunn før kontinentalplatene dundret løs på hverandre og bygde opp fjellene i flere steinlag. Den første snøen hadde landet på toppene og da ser man steinlagene ekstra godt - som striper i fjellet som dere ser mot toppen av Mt. Robson. Etter en fotostopp på informasjonsenteret ved fjellet kjørte vi inn i nasjonalparken til Jasper. Vi dro rett til informasjonsenteret og forhørte oss om Bed&Breakfast muligheter. Og joda, vi fikk napp på første forsøk og hadde rom for natten hjemme hos en trivelig dame som visste alt om området rundt.

Etter en bedre lunsj på en koreansk restaurant dro vi på en liten sight-seeing tur opp til den berømte Maligne Lake:Idylliske greier! Vi så ikke den lille øya der - Spirit Island - fordi vi kom på kvelden i skumringen og alle båtturer var over for dagen. Men vakkert var det likevel! Og vi så litt "wildlife" på vei tilbake i form av reinsdyr etc. Det er både grizzly -og svartbjørner i parken og vi så advarsler overalt. Alle søppelkassene i området er også "bear proof" og totalt avlukket. Men vi så dessverre ingen bjørner... Neste sjanse er Yellowstone i USA - iallfall hvis vi står opp 0500 og plasserer bilen på et strategisk sted og venter. Uansett, det ble en avslappende tv-kveld med et par lyse canadianere.

Barkerville!

Vel, da jeg stod opp i morges fikk jeg høre at konserten i Grande Prairie ER avlyst. Damen som hadde ansvaret for konserten hadde ikke fått med seg noen flere av lodgemedlemmene til å arrangere... Hun hadde ringt til California og lagt igjen beskjed på svareren, men det var vanskelig å tyde fordi hun hadde lagt igjen veldig lite informasjon på svareren. Så.. da trenger vi ikke å dra opp dit. Det ville vært en veldig lang og kronglete kjøretur i alle tilfeller, og det er ingen grunn til å ta den turen uten å ha en konsert. Men hva gjør vi da?

Etter å ha studert kart og tenkt høyt og lavt - ekstra netter i Jasper? Kjøre til Edmonton? Kjøre til Dawson Creek? Etter et tips fra serveringsdamen ved frokosten bestemte vi oss for å bli en natt til i Prince George og ta en dagstur til Barkerville. Barkerville er en historisk by som ble grunnlagt midt på 1800-tallet etter at det ble funnet mengder av gull der. Det kom etter sigende nordmenn dit også for å søke lykken. De bygde en liten by i engelsk stil (folk kom fra Victoria som var britisk... British Colombia.. ring a bell?..) Byen var heftig reklamert langs highwayen nordover, og jeg fikk også et tips fra en kar i Kamloops om at dette var verdt et besøk. Så etter frokost kjørte vi 2.5 timer tilbake sørover, så østover til Barkerville. Nå kom vi virkelig inn i den Canadaiske villmarken og jeg er litt skuffet over at jeg ikke så noen bjørner.. ikke elg en gang. Men etter hvert kom vil til gullgraver -og hippiebyen Wells (artig plass) og så Barkerville. Denne byen er rett og slett et stort museum og du betaler for å komme inn. Vi fikk et unikt innblikk i en by anno 1870 der de fleste husene er originale. De som ikke er det er nøye rekonstruert etter bildestudier. Det fantes forbløffende mange bilder fra helt tilbake til midten av 1800-tallet, og det var visst en egen fotograf i byen. Det er mye som kan sies, men vi var innom en liten kirke, skole, saloon, restaurant (vi hadde lunsj her), apotek, lege, tannlege (tannlegen reklamerte med smertefrie behandlinger, men på skiltene stod det at den beste bedøvelsen trolig kunne finnes på saloonen (puben) rett over gata). Da vi åpnet døra til skolen ble vi bryskt henvist til pultene - gutter til venstre og jenter til høyre!! Der stod en lærer i 1870-talls kostyme med stramt tilbaketrykket hår og med stor myndighet. Det var rett og slett en rekonstruert skoletime der vi ved å være elever fikk høre om skolesystemet på den tiden, etiketten, byen osv osv. Alt i form av en skoletime og en skuespiller som spilte rollen som lærerinne. Genialt og veldig morsomt! Barkerville anbefales på det sterkeste!!!

Etter dette kjørte vi tilbake til Prince George og dro ut på en gresk restaurant for å ha middag med Gloria og en del andre fra Sons of Norway. En fin slutt på en interessant fridag. I morgen drar vi helt sikkert til Jasper - da blir det en ekstra dag i nasjonalparken som visstnok skal være paradiset på jord. (Men hotell er faen så dyrt der...)

Prince George

Vi fortsetter ferden videre nordover og setter kursen for en av de største byene nord i British Colombia, Prince George. Dette er en skikkelig industri/tømmerby, men med en stort og nytt universitet og et gryende kulturliv, til og med et symfoniorkester. Vi bor på et flott og utrolig billig hotell som heter Esthers Inn. Det er gjennomført i Hawaii-stil og hele midtområdet (du har altså rommene i flere etasjer rundt dette) er dekt av boblebad, bassenger, palmer etc. Det er veldig flott. Men liten tid til sauna og slaraffenliv her i gården.

Kveldens konsensert var i First Baptist Church, en fin og aktiv kirke som har Yamaha-flygel og god akustikk (iallfall for piano). Vi knotet litt med retningen og jeg fikk litt mindre øvetid enn jeg pleier, men det gikk greit. Jeg kjente at det var den 7. konserten på 7 dager nå, men det er sikkert fordi jeg visste at det var den siste konserten i rekken. Det var iallfall litt hardt å få igang energien før konserten og jeg måtte jobbe skikkelig både pianistisk og verbalt for å komme igang. Men så gikk alt helt greit og publikum krevde ekstranummer til slutt. Også her kom det flere tilhørere enn forventet, selv om det ville kommet fler om ikke symfoniorkesteret hadde sitt store årsmøte akkurat denne kvelden. Teit tilfeldighet. Men det var en journalist der som var begeistret og ville ha bilder i alle formasjoner.

Da vi la oss om kvelden visste vi ikke sikkert hvordan dagen etter skulle bli. Vi hadde nemlig hørt nyss om at konserten i Grande Prairie måtte avlyses.

Williams Lake

Turen fra Kamloops til Williams Lake var på 4 timer og tok oss gjennom et mer skogkledd landskap. Høstfargene har kommet hit nå og det er veeeldig fint. Det var ingen ekstreme fjelloverganger på denne turen, så det var litt kjedeligere, men fortsatt veldig vakkert. Williams Lake var også fint, men ikke fullt så idyllisk som de to foregående stedene. WL er visst en skikkelig cowboy-by og det var en berømt rodeo-stadion der. Konserten foregikk i samme lokale som svømmehallen og Wrestling arenaen, så det var litt spesielt. Men det var et rom der som het Gibraltar Room, og der var det sannelig et Yamaha-flygel. Dette var visst første gang noensinne at de hadde en klassisk konsert i den salen, og Sons of Norway folkene ante ikke om det kom noen. De sa: hent 50 programmer, det bør holde. Men det kom over 100! Noen av dem hadde aldri vært på en sånn konsert før og de kom og takket etterpå og sa at det var en stor opplevelse. Slike ting er morsomt å ta med seg! Publikum virket litt "redd" og veldig respektfull i starten fordi de visste nok ikke hvordan de skulle te seg på en klassisk konsert. Men etter pausen da jeg begynte med slåttene og fortalte morsomme historier, virket det som de slappet av og koste seg.

Vi bodde på Fraser Inn 2 minutter fra konsertlokale. Romslig og billig!

Kamloops

Etter den lange kjøreturen fra Vancouver til Kelowna, var neste etappe bare 2.5 timer. Vi kjørte tilbake over fjellet til Merritt, og så videre til Kamloops. Jeg trodde Canada var bare skog, men Kamloops var et slags steppe/ørkenlandskap med fine fjell og masse gyldent gress. Kamloops er indiansk for "der elvene møtes" og det var akkurat det de gjorde. Vi sjekket inn på Plaza Heritage hotell, et godt gammeldags hotel med en 70 år gammel heis og trange ganger. Sjarmerende!

Konserten var i en kirke litt oppi bakkene og det viste seg å være et kjempefint konsertlokale med masse plass og god akustikk. Dessverre kom det bare 50 stykker for å høre på, men de kjøpte CDer og DVDer og var svært så begeistret. Flygelet var et Yamaha til en forandring og det kjentes veldig bra. Etter konserten og signeringen bar det til en italiensk restaurant i nærheten, og det ble pizza for første gang på turneen. Jeg blir invitert tilbake på hvert eneste sted, og denne gangen var det en dame tilstede som var pianolærer og som visstnok har gode kontakter til Symfoniorkesteret. Vel, det samme skjedde i Portland også. Så vi får se da! Kanskje det blir orkesterjobber fremover. Folkene i Kamloops var ordentlig freske og laidback så det var moro å spise og ta en øl med dem. Hvis jeg vil komme igjen er det bare å bo hos dem, og jeg måtte bare ta med familien på ferie. Så da vet vi det.

Kelowna

Nå begynner reisingen for alvor innover de Canadiske vidder. Dagens kjøretur er av de lengre, ca 4,5 timer. Når vi kom oss ut av byområdene kom fjellene nærmere og nærmere og det ble mindre og mindre trafikk. GPS'en ledet oss til en highway som ble bygd på slutten av 80-tallet og som fortsatt hadde en tollavgift, men det var den kjappeste veien. Og sikkert også den vakreste. Vi var vel på over 1700 meter over havet på det meste, og landskapet ble vakrere og vakrere. Vi tok en kort stopp i byen Merritt før siste etappe over et nytt fjell. Nedstigningen var LANG og plutselig kom vi til et helt annet landskap og en nydelig innsjø. Da var vi i Kelowna. Skogen i området var veldig mørk, og det var pga en gedigen skogbrann som fant sted i 2003. Det er en veldig fin by som ligger langs innsjøen. Det er på en måte veldig innlands, men samtidig med en "havn" inntil innsjøen (det beste fra to verdener).

Konserten var en offisiell konsert på lik linje med Nanaimo og den fant sted på "Mary Irwin Theatre, Rotary Center for the Arts." Nytt steinway flygel og 500 i publikumskapasitet, veldig flott og profesjonelt. Før konserten kjørte vi ca 15 minutter langs innsjøen for å komme til vertsfamilien (den første hittill på turneen). Et veldig trivelig ektepar som hadde et fint beliggende hus og en rikholdig grønnsakshage med druer, auberginer, tomater etc. Vi fikk servert to sorter supper hvorav den ene var en hjemmelagd Squash-suppe med ingefær og karri - NAM!

Det interessante med konserten i Kelowna var at 90% av publikummerene var konsergjengere som tilhørte de som frekventerer jevnlig til Rotary Centeret. Et fåtall var Sons of Norway medlemmer. Dette var veldig spennende og ikke minst bra for byen. Det norske miljøet arrangerte en Grieg kveld for byen sin, og det er jo også god promotering for Sons of Norway i seg selv. Jeg ble nok litt ekstra skjerpet av at det var musikk-kjennere i salen, så jeg ble ekstra selvkritisk, men det gikk bra og det ble en fin konsert. Publikum var også svært fornøyd, selv om de muligens hørte med en kritisk øre. Men de var ikke så flink til å kjøpe CDer, selv om det var mange tilstede. Merkelige greier egentlig, men det virker som at Canadiere muligens er litt mer reserverte enn amerikanere sånn sett. Etter konserten ble det god biff-middag på en restaurant i nærheten og vi fikk pratet nærmere med folkene fra Sons of Norway. Vår hovedkontakt Wenche snakket norsk og vi hadde en veldig trivelig kveld.

Vancouver

Vi tok 11-ferja fra Swartz bay (ferjeleie ved Victoria) for å komme over til Tsawwassen (som er ferjeleiet til Vancouver). Det er en veeeeldig vakker båttur der mesteparten av turen er nært land gjennom skjærgården. Det er slettes ikke ulikt den sørlandske skjærgården i Norge. På den andre siden vendte vi nesen mot Burnaby som ligger rett utenfor Vancouver. Vancouver har mange sentrum og mange forsteder, og Burnaby er ett av dem. Med tanke på morgendagens kjøretur havnet vi på "rett" side av byen så vi slapp å tråkle oss gjennom Vancouver sentrum. Motellet var det billigste jeg kunne finne, men det var forbausende velutstyrt til å være så lavbudsjett. Middagen ble inntatt på en indisk café der de også solgte indisk godteri/kaker. Jeg tror vi havnet i en del av byen med mange indere. I det hele tatt er Canada veldig åpent for innvandring, så Vancouver er en veldig multikulturell by.

Konserten var på det skandinaviske senteret i Burnaby, og det var både svensker, finner, dansker og nordmenn til stede. Det er alltid annerledes å opptre i et lodgehus i motsetning til kirker, som igjen er annerledes enn konsertsaler. Som sagt: nye situasjoner hele tiden. Dette var en ganske løssluppen affære med åpen bar og sosial stemning. Erik Brochmann har kanskje vært vår viktigste kontakt på Canadisk side i forkant av denne turneen, så det var morsomt å treffe han igjen og holde konsert for hans lodge. Det kom flere folk enn forventet, så de måtte sette ut ekstra stoler - moro. Flygelet var av ærverdig, eldre dansk årgang med en krakk på høyde med en barkrakk nesten. Så det ble vanlig stol gitt... Til tross for at alderen har satt sine spor i instrumentet, var det et godt instrument - spesielt i de lavere styrkegradene. Men som så mange andre instrumenter bukker det litt under når man skal knalle til litt. Vi fikk flotte gaver fra lodgen og hadde en veldig fin kveld.

Victoria

Forsinkede blogginnlegg nå, men det har vært travelt og begrenset internett tilgang...

Etter Nanaimo bar det sør0vert til sørtippen av Vancouver Island, Victoria. Det sies at denne byen er mer britisk enn England selv... Det er iallfall en utrolig idyllisk by ved sjøen med viktoriansk byggestil. Etter hotellinnsjekken dro vi for å møte vår kontaktperson Betty på Fairmont Empress Hotel - fasjonabelt sted. De er berømt for "high tea" på ekte britisk vis. Vi satt der i halvannen time og drakk te og spiste lekre kaker sammen med "pene mennesker." Prislapp: $50 per pers. haha. Jeg fikk det heldigvis påspandert. Konserten på kvelden var i en stor og flott kirke i sentrum av byen, og de hadde et Baldwin flygel av full størrelse som de hadde arvet fra konserthuset visstnok. Den første konserten på det flygelet ble holdt i 1986 av den berømte jazzpianisten Oscar Peterson. Han hadde signert flygelet innvendig! Deilig instrument, masse akustikk og hyggelig publikum gjorde dette til kanskje den beste konserten hittil på turneen.

Vi dro til en kinarestaurant etterpå og åt oss mette.

Nanaimo

Etter Bellingham bar det over grensen til Canada. Vel, bar og bar, vi måtte inn på immigrasjonskontoret en tur for å dokumentere at vi faktisk var på turné og få stempel i passene. Men fyren var hyggelig og alt gikk greit. Så ventet en to timers ferjetur over sundet til Vancouver Island. En veldig vakker plass som ligner veldig på sørlands-norge. Vi møtte Kathy i Nanaimo etter å ha skjekket inn på hotellet og dro ut på shopping. ...utrolig mange kjøpesentre her. Det morsomme med Nanaimo er at byen er lang og smal. Alle vil selvsagt ha havutsikt! På kvelden møtte vi Brian Grosseth, vår hovedkontakt og ca 10 andre fra det skandinaviske miljøet til middag. Vi var nede på kaia og spiste en lekker fiskemiddag. Brian har masse slekt i Trondheim, og også med kjentfolk av oss... Amdal.

I går startet dagen med en 2.5 timers båtcruise på en privat 26 fots båt eid av Kjell og Kari, to norske som bor her. Vi tøffet rundt i bukta her og beskuet herlighetene mens vi så sjøflyene som landet og tok av. De har fly-taxi her! For $50 kan du hoppe inn i et sjøfly og bli flydd til Vancouver eller andre steder. Det er mye brukt bl.a. av businessfolk, den eneste måten ellers er jo ferje. Vi parkerte båten utpå ei øy der det er en flytende restaurant, visstnok den eneste i Canada. Det var litt moro, vi parkerte båten PÅ restauranten - båtparkeringsplass. Så spiste vi en ny fiskemiddag (det blir nok kjøtt når vi kommer i innlandet tenker jeg.)

Etter et par timers avslapping var det tid for konsert i Port Theatre. En ny og helproff scene i stil med Olavshallen. Størrelsen er noe mindre enn den store salen i Olavshallen, men det holder jo i massevis for å si det sånn. Flygelet var et nytt Steinway (amerikansk) og i følge pianostemmeren var det litt FOR nytt. Og han hadde rett i det. Mekanikken var treeeg. Men akustikken i salen der var formidabel, helt fantastisk. Det kom 210 stykker til konserten og publikum var fornøyde. Jeg hadde håpet at denne konserten også skulle bli en fornøyelse også for meg siden det var den største salen på hele turneen, men det ble en arbeidsøkt uten sidestykke. Det var deilig å spille de roligere stykkene, fordi klangen var så jevn og fin. Men tangentene gav ingenting tilbake på alt over mezzoforte. Jeg måtte med andre ord jobbe som bare pokker for alt. Jeg tror jeg har brukt utttrykket før, men det var som å spille på en tjukkmadrass. Publikum la ikke merke til det, ikke engang Yumiko som har sett alle konsertene, så det er jo et godt tegn. Kanskje det er bare bra å måtte jobbe for resultat.. ich weiss nicht sjø.

I dag skal vi forflytte oss til vakre Victoria på sørkysten av øya. Der er det ei svær og flott kirke og jeg tror det skal bli en fin konsert i kveld. Fra og med i går har jeg konserter hver eneste kveld til vi er helt inn til Alberta i Canada. Det er 7 konserter på 7 dager. Ny pers...

Bellingham

Da var det morgen igjen og vi skal straks passere grensen til Canada og ta en ferje fra Tsawwassen (det er like ved Vancouver) over til Nanaimo på Vancouver Island. Der skal vi være i 2 dager. I dag har jeg fri, og vi skal på sightseeing, shopping etc. Jeg tror kanskje vi skal på en liten båttur også! Nanaimo er en havneby og skal visst være veldig idyllisk. I morgen er det konsert i Port Theater og dette blir den største konserten jeg kommer til å ha på denne turneen hvis du ser bort i fra Grieg A-moll i Minot. Salen tar 8-900 stk, alt er nytt og flygelet er visst tipptopp. Det kommer nok ikke så mange som det, billettsalget har visst vært nokså tregt faktisk. Men det blir nok en opplevelse likevel å spille i en så anerkjent og stor sal.

Bellingham konserten var veldig fin, ca 80 stykker i salen og maaange som kjøpte CDer og la igjen penger. Flygelet var et nytt Kawai som var fint på de litt dempede stykkene. Da jeg klasket til litt var jeg redd for at det skulle ramle fra hverandre eller noe. Det skranglet iallfall. Men folk påsto at jeg var den første som noen gang hadde fått det instrumentet til å synge, og det er jo et fint kompliment. Etter konserten var det den sedvanlige lefse, kringle og kransekake serveringen før vi sjekket inn på Parklane Inn Hotell. Så ble vi tatt med ut på Black Angus for en god middag. Jeg spiste Prime Rib.. mmm. Kjøtt er gøtt...

Men nå er det avreise!

Poulsbo

I går gikk turen til Poulsbo, Washington. Det er en helnorsk by ved en bukt over sundet for Seattle. Jeg var der i 1999 også og spilte med Selbu Trekkspillklubb. De har en kjempesvær Sons of Norway lodge der, iallfall er huset stort. Jeg spilte ikke i huset, men på et pleiehjem like ved. Der har de et innebygd kapell med flygel. Intimkonsert med andre ord. Det var ca 80 stykker til stede, med andre ord, fullt. Flygelet var nytt, men ganske krevende likevel... snedig sak. Dessuten var krakken kjempelav og jeg satt på en pute som egentlig ikke gjorde meg særlig høyere, men ustabilt var det iallfall. Men krevende omstendigheter må man takle, og det er det som er så spesielt med å spille så mange konserter på så mange steder. Akustikken er forskjellig og instrumentet er forskjellig. Men folk like det de hørte likevel.

Etter konserten gikk vi bort til Sons of Norway lodgen og så på fasilitetene der. Jeg kjente meg igjen fra 99. Vi fikk en trivelig stund i baren der vi traff noen av lodgefolkene som var på konserten. Så gikk vi nedover gata til en fiskerestaurant og spiste Fish&Chips. Poulsbo er en usedvanlig sjarmerende liten by med smale gater og bittesmå hus med mange farger. Det er norske flagg og vikinghjelmer overalt. Men norsk snakker de ikke...

På kvelden kjørte vi tilbake til Olympic Village Apartments i Bremerton for den 3. og siste natten. Det stedet var et blinkskudd uten sidestykke. Vi leide en fullstørrelse leilighet med to soverom og to bad, 3 TVer, fullt kjøkken, oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel, egen parkeringsplass og gratis telefon til USA og Canada for $105 per natt!! Hvis dere skal til området, mail meg så sender jeg link. Men det heter Kitsap Hospitality eller Olympic Village. Grunnen til at det er så billig tror jeg er at Bremerton er en by der militæret holder til. Det var hangaskip og det ene med det andre på havna der, og familiene til militærgutta holder vel til der i perioder kan jeg tenke meg. De hadde visst også folk som rett og slett bodde der fast. Det er kort vei til alt omkring der og det er ferjeforbindelse til Seattle med alle herligheter du finner i det området.

Nå har jeg akkurat fullført konserten i Bellingham og jeg ligger på min ENORME king bed (jeg kan ligge på tvers) på hotellet. Vi har en suite... det høres luksuseriøst ut, men det er faktisk det rimeligste og mest praktiske alternativet! Jeg skriver mer om Bellingham konserten i neste innlegg!

Port Angeles

I går kjørte vi fra Bremerton til Port Angeles som er like ved sundet til Canada. På andre siden har vi vakre Victoria Island der jeg skal ha to konserter om noen få dager. Det var en vakker kjøretur til Port Angeles og vi møtte Alf L. Olsen som spanderte lunsj på oss. Han var en særdeles morsom og oppegående mann til tross for at han mistet kona (kreft) for 3 uker siden. Alf er pianist selv og har undervist på en rekke kjente skoler rundt om i USA og har studert med temmelig anerkjente folk. Han inviterte mange av musikervennene sine til konserten, så det var en fin mix av Sons og Norway folk og musikkfolk, til dels unge folk også. Kirken jeg spilte i var stor og fin og hadde et Steinway flygel. De amerikanske steinway flyglene er ganske annerledes i klangen enn de tyske, men de funker fint! Med et ordentlig instrument kan jeg hente ut mye mer utav Griegs musikk når det gjelder farger, dynamikk etc.

Publikum likte det de hørte og jeg måtte slå til med min store USA-hit: Vårbrus. Alle amerikanere har hørt og elsker det stykket av en eller annen grunn. En litt morsom ting var at 4 av publikummerene var nordmenn på ferie! De hadde slekt i Port Angeles og ble med på konserten. De skulle være noen dager til i Seattle området før det flyr til Los Angeles og kjører opp til San Francisco. Det blir nok en fin tur tenker jeg! Det var alt fra små unger til folk på 90 år på konserten i går, og det er utrolig morsomt når de kommer å prater.

Nå skal vi snart opp til Poulsbo som er en helt norsk by 15-20 minutter herfra. Det blir en intimkonsert i dag i et kapell som huser 80 stk. Dette blir derfor en frikveld siden konserten er på ettermiddagen (det er lørdag...) Hvis jeg får ånden over meg tror jeg at jeg skal teste ut treningsfasilitetene her.. vekter, sykler, basseng.. ju neim it sjø.

Bremerton

Vi kjørte fra Portland til Bremerton i går gjennom landskap som ble mer og mer "norsk." Det er egentlig ikke så rart at så mange nordmenn slo seg ned her.. det måtte føles litt som å komme hjem. Fjell, sund, fjorder, ganske idyllisk egentlig. Sons of Norway lodgen i Bremerton er i utgangspunktet en stor lodge. Men i følge de som er med blir den drastisk mindre og mindre av den enkle grunn at medlemmene blir gamle og dør. Ikke noe rekruttering her i gården med andre ord. Men det kom flere enn forventet på konserten og de la igjen mer penger enn de fleste forventet også. Bremerton har visstnok et rykte på seg for å ikke akkurat strø om seg med penger. Hun som solgte CDer kunne ikke tro sine egne øyne. Så det må jo bare bety at de likte det de hørte.

Dette var faktisk første gang siden jeg startet Grieg prosjektet 1. februar i Scottsdale, AZ at jeg spilte en hel konsert på et vanlig piano og ikke et flygel. Pianoet fungerte godt så lenge musikken var dempet, men i det øyeblikket jeg skulle knalle til litt, var det som å spille på en tjukkmadrass. Så det ble en arbeidssom konsert for min del. Det var også "den vanskelige 2.konserten" som alle som driver med musikk, opera eller teater vet om. Det er utrolig vanskelig å holde energien oppe på 2. konsert. Det må også sies at jeg har pådradd meg en liten forkjølelse etter alt styret, den lange reisen, klimaendringen og tidsforskjellen, så kroppen er ikke helt der den skal være. Det går vel over.

Vi skal straks sette kursen opp til Port Angeles nå. Det er omtrent så nære Canada du kan komme rett over sundet for Victoria, BC (som er i Canada). Det er en vakker havneby og vi har god tid i dag. Planen er å være der i noen timer og se litt av byen og spise middag der før konserten i kveld. Dette blir den første kirkekonserten, og i kirker vet jeg litt mer hva jeg går til. De har som regel flygel og god akkustikk. Kirker i USA er stort sett enda bedre konsertlokaler enn de er i Norge. Først og fremst for at mange av dem har amfi og ligner mer på kinosaler. Dette øker jo komforten til publikum betraktelig. De har også som regel et eller annet flygel som noen har donert (kirkene er private må vite...).

Vi får håpe ordet sprer seg fra suksessen som har vært så langt. Jeg er overbevist om at de som har vært på konsertene så langt har mange venner på de plassene som vi skal besøke snart.

På tur til Washington

Jeg kom i skade for å skrive at klokken var midnatt hjemme når jeg skriver på morgenen her. Det er bare tull. Norge er jo 9 timer foran, så da blir jo klokka 1800 når jeg skriver klokken 0900. Jaja, da har vi slått fast det.

Vi hadde en veldig fin dag i Portland i går. Været var strålende, som en god norsk sommerdag. Presidenten for Grieg lodge i Portland, Petter fra Narvik, hentet oss på hotellet i 11 tida og tok oss med på en sihtseeing. Først var det frokost nedi byen, så måtte vi på et gigantisk kjøpesenter for å handle litt proviant for å ha i bilen, og så bar det hjem til hans hus en tur. Kjempefint hus som han kjøpte på 60-tallet og som sikkert koster mange millioner nå. Flygel hadde han óg......... Etter dette dro vi til Washington park, populært kalt Rosegarden. Senere på kvelden var vi med Brian, som også var med å hjalp til på konserten dagen før, på oppdrag. Han er ekte amerikansk politi, og vi var med han i bilen. Utrolig spennende å se hva han gjør og hvordan ting fungerer. Han kan alt om området rundt Mount Hood, som er et av de største fjellene i området. Der finner vi også legendariske Timberline Lodge som ble brukt under filmingen av "The Shining - Ondskapens hotell". Nydelig plass rett ved foten av fjelltoppen. Det var en rolig kveld på jobben for Brian, og vi rykket bare ut til noen som kjørte ulovlig med motorsykkel (som vi ikke fant..) + at vi fikk se hvordan han stopper en trailer hvis han mangler et frontlys og kjører for fort. Så vi hoppet av og ble hentet av kona som kjørte oss hjem. Men tror du f..... ikke at han måtte rykke ut til en slosskamp rett etter dette...? Med fulle sirener og klampen i bånn... det var så bittert. Hrrmpf. Nuvel.. Dette betyr bare at jeg får komme tilbake en annen gang for å se om jeg kan oppleve litt mer action enn som så.

Nå er jeg klar for en morgendusj her, før frokost (tacorester fra i gårkveld). Så er det ca 4-5 timers kjøring opp til Bremerton i Washington state. Jeg kjører! Det blir moro.

Portland

Da er klokken 0900 her og midnatt hjemme. Første konsert ble unnagjort i går kveld, og hvilken start det ble! Det var en veldig koselig setting med bord og levende lys sammen med veldig god lyssetting. Baren var åpen og stemningen var løssluppen, men likevel så lydhør at du kunne høre en knappenål falle (rent bortsett fra airconditionanlegget som dundret avgårde selvsagt..) Vi solgte masse CDer 0g DVDer og var der til klokken var nesten midnatt. Mange trivelige folk å prate med selvsagt. Det artige med Portland var at det et er en veldig multikulturell by med folk fra hele verden. Det var derfor nordmenn fra hele Norge, en finne, en skotte, en islender, ei fra New Zealand. Og en annen ting jeg la merke til var at det var en hel del nye immigranter her, altså første generasjonsnordmenn som snakket ordentlig norsk med dialekt. Det virket derfor som bevissthetsnivået lå noe høyere enn bare lefse, lutefisk og UFFda. Det var også en hel del yngre folk der (altså, yngre sett i lys av det mange andre sons of norway lodger har.)

Vi kom i god kontakt med flere, og jeg er hjertelig velkommen tilbake. Presidenten i lodgen, Petter, skal vise oss rundt i Portland nå straks. Og en av de yngre folkene der er politimann på skikkelig amerikansk vis og spurte om jeg ville være "ride-a-long" når han patruljerer i kveld. Det vil med andre ord si å sitte i politibilen mens han er ute på oppdrag. Han er sjef for "seek and rescue" teamet og har derfor en rekke oppdrag ute i naturen der folk går seg bort, dør eller lignende. Han kunne fortelle at han skulle ta oss med opp til "ondskapens hotell" og se solnedgangen. Alle som har sett "The Shining" eller "Ondskapens Hotell" med Jack Nicholson vet hvilket hotell jeg snakker om. Men ja, det er faktisk akkurat DET stedet!

Men nå kaller frokosten. Dere som leser dette: vær snill å informer alle venner om denne bloggen. "Alle" har spurt meg om jeg kan føre blogg for denne turen.

KE

Endelig!

Da var jeg endelig i USA! Kom akkurat på Park Lane Suites som er hotellet vi bor på i Portland, Oregon. Jeg kom hit fra Vancouver, Canada i dag tidlig etter å ha fått tak i dokumentet jeg måtte ha for å komme meg inn i landet på artistvisum. Vi spiste et herremåltid i Vancouver i går, krabbe, krabbeklør, hvitvin... irish coffee. Erik Brochman med kone var med på middagen. Dette er presidenten av Sleipner lodge av Sons of Norway i Vancouver. Jeg skal holde konsert der den 20. september.

Jeg tror Portland blir en flying start på denne turneen. Konsertlokalet er Norse Hall og det er virkelig fint og ærverdig. De har bært flygelet ut på golvet og satt det på en slags scene der. Folk vil sitte rundt bord som er spredt omkring i hele lokalet. Lyssettingen er også proff og flygelet blir stemt akkurat nå. Billettsalget er knakende godt og folk er veldig interesserte, så dette lover bra. Jeg er litt spent siden det er første konsert og det blir første gang jeg fremfører alle disse slåttene. Men det går vel bra tenker jeg.

Jeg skal forsøke å oppdatere denne bloggen hver dag så dere ser hva jeg driver med, men det forutsetter at jeg kommer meg inn på internett overalt. Akkurat nå har jeg flaks siden det sitter en eller annen dust i nærheten her som ikke har lukket trådløsnettverket sitt. haha. Men jeg er veldig takknemmelig for det.