Nanaimo

Etter Bellingham bar det over grensen til Canada. Vel, bar og bar, vi måtte inn på immigrasjonskontoret en tur for å dokumentere at vi faktisk var på turné og få stempel i passene. Men fyren var hyggelig og alt gikk greit. Så ventet en to timers ferjetur over sundet til Vancouver Island. En veldig vakker plass som ligner veldig på sørlands-norge. Vi møtte Kathy i Nanaimo etter å ha skjekket inn på hotellet og dro ut på shopping. ...utrolig mange kjøpesentre her. Det morsomme med Nanaimo er at byen er lang og smal. Alle vil selvsagt ha havutsikt! På kvelden møtte vi Brian Grosseth, vår hovedkontakt og ca 10 andre fra det skandinaviske miljøet til middag. Vi var nede på kaia og spiste en lekker fiskemiddag. Brian har masse slekt i Trondheim, og også med kjentfolk av oss... Amdal.

I går startet dagen med en 2.5 timers båtcruise på en privat 26 fots båt eid av Kjell og Kari, to norske som bor her. Vi tøffet rundt i bukta her og beskuet herlighetene mens vi så sjøflyene som landet og tok av. De har fly-taxi her! For $50 kan du hoppe inn i et sjøfly og bli flydd til Vancouver eller andre steder. Det er mye brukt bl.a. av businessfolk, den eneste måten ellers er jo ferje. Vi parkerte båten utpå ei øy der det er en flytende restaurant, visstnok den eneste i Canada. Det var litt moro, vi parkerte båten PÅ restauranten - båtparkeringsplass. Så spiste vi en ny fiskemiddag (det blir nok kjøtt når vi kommer i innlandet tenker jeg.)

Etter et par timers avslapping var det tid for konsert i Port Theatre. En ny og helproff scene i stil med Olavshallen. Størrelsen er noe mindre enn den store salen i Olavshallen, men det holder jo i massevis for å si det sånn. Flygelet var et nytt Steinway (amerikansk) og i følge pianostemmeren var det litt FOR nytt. Og han hadde rett i det. Mekanikken var treeeg. Men akustikken i salen der var formidabel, helt fantastisk. Det kom 210 stykker til konserten og publikum var fornøyde. Jeg hadde håpet at denne konserten også skulle bli en fornøyelse også for meg siden det var den største salen på hele turneen, men det ble en arbeidsøkt uten sidestykke. Det var deilig å spille de roligere stykkene, fordi klangen var så jevn og fin. Men tangentene gav ingenting tilbake på alt over mezzoforte. Jeg måtte med andre ord jobbe som bare pokker for alt. Jeg tror jeg har brukt utttrykket før, men det var som å spille på en tjukkmadrass. Publikum la ikke merke til det, ikke engang Yumiko som har sett alle konsertene, så det er jo et godt tegn. Kanskje det er bare bra å måtte jobbe for resultat.. ich weiss nicht sjø.

I dag skal vi forflytte oss til vakre Victoria på sørkysten av øya. Der er det ei svær og flott kirke og jeg tror det skal bli en fin konsert i kveld. Fra og med i går har jeg konserter hver eneste kveld til vi er helt inn til Alberta i Canada. Det er 7 konserter på 7 dager. Ny pers...