Høstfest

Ja, hva skal man si om høstfest? Hmm. Det var vel egentlig akkurat som forventet: en gigantisk martna der gjennomsnittsalderen er høy og der countrymusikk trekker myyye mer folk og har langt større tyngde enn det festivalen egentlig har (bør ha) som formål: norsk kultur. Foruten countrymusikk er det en gigantisk møteplass for folk med røtter i skandinavia, enten de er publikum eller utøvere. Hovedartistene (4 store navn i hovedhallen) tar budsjettet, 1 av dem var norsk: Sissel Kyrkjebø. Enten var det amerikanske countryartister (også der...) og Bill Cosby(!) Resten får etter hva jeg har skjønt betalt etter hvor mange år de har vært med. Jeg fikk ikke et kvekk annet enn overnatting hos vertsfamilie og matkuponger. Neste år kan jeg få f.eks. en tusenlapp for hele greia. Så det sier seg selv at mesteparten av underholdningen kommer fra lokale artister og de som gidder å komme igjen år etter år. Og det er mange som gjør akkurat det rett og slett fordi det er en fantastisk plass for å møte folk og skaffe kontakter.

Det er mange haller på høstfest og de har alle navn etter skandinaviske storbyer. I hver hall er det en scene og et martnasområde, og det er ingen skillevegg imellom. Så det er et konstant leven overalt uansett. Dette gjør det veldig vanskelig å skape noe konsentrasjon for folk til å lytte på musikk som også kan gå nedover i desibelnivå, pianomusikk eller felemusikk f.eks. Det er mye som kan sies om det og hvordan det kan gjøres annerledes. Men det har gjort det sånn i mange år og det blir større og større. Men dømmer man etter gjennomsnittsalderen, vil den begynne å bli mindre om noen få år. Og jeg møtte mange som mener at høstfest er så stor at de burde rydde mer plass til å faktisk presentere noe kulturelt som har en større misjon enn å bare være lett underholdning og show (countrymusikk). Forresten: har jodling noen gang hatt noe med Norge å gjøre? For overalt hvor jeg snudde meg hørte jeg noen som jodlet (gjerne menn og kvinner på 60 med cowboyhatt).

Hmm, nå høres jeg veldig negativ ut. Men sånn er det rett og slett fordi de gir folket det de vil ha (selv om mange savner en mer seriøs side) og måten det er arrangert på der alt i samlet i gigantiske haller. Det er helt vilt egentlig, i ordets nøytrale betydning. Du blir stimulert og bombardert av musikk, selgere, skuespillere og matlukt uansett hvor du snur og vender deg. Og det er faktisk en opplevelse i seg selv. Og du finner alt der, også den "seriøse" norske kulturen. Med den enorme publikumsoppslutningen og interessen ville det vært interessant å ha en avdeling der man kanskje kunne hatt klassiske konserter eller musikk som publikum ville fått fullt utbytte av uten å måtte konkurrere med store vifter, restauranter osv.

Vår forestilling handlet om Edvard Griegs slåtter og hvordan de havnet fra hardingfela til konsertsalen gjennom Knut Dahle og Edvard Grieg. Jeg ble invitert av Toby Weinberg på hardingfele, Ginny Lee som danser og forteller/huldra og Mikkel Thompson som danser. Jeg kom til dekket bord med ferdigskrevet manus og opplegg. Målet var å gjøre det så lettfattelig og humoristisk som mulig siden høstfest er som beskrevet ovenfor, og det fungerte til en viss grad. Men det interessante var at folkene som kom for å se forestillingen var oppriktig interessert i dette, og de ville tålt en mer seriøs vinkling også. Jeg tror til og med at det ville fungert bedre! Det var definitivt en positiv opplevelse, ikke minst fordi jeg ble "innviet" i Høstfest-gjengen og jeg ble kjent med de flotte folkene jeg samarbeidet med og alle vennene deres som frekventerer festivalen mer eller mindre hvert eneste år. Ledelsen for høstfest, inkludert Chester Reiten og Pam Davy, var også storfornøyd og jeg tror dette bare var begynnelsen.