Vel, da jeg stod opp i morges fikk jeg høre at konserten i Grande Prairie ER avlyst. Damen som hadde ansvaret for konserten hadde ikke fått med seg noen flere av lodgemedlemmene til å arrangere... Hun hadde ringt til California og lagt igjen beskjed på svareren, men det var vanskelig å tyde fordi hun hadde lagt igjen veldig lite informasjon på svareren. Så.. da trenger vi ikke å dra opp dit. Det ville vært en veldig lang og kronglete kjøretur i alle tilfeller, og det er ingen grunn til å ta den turen uten å ha en konsert. Men hva gjør vi da?
Etter å ha studert kart og tenkt høyt og lavt - ekstra netter i Jasper? Kjøre til Edmonton? Kjøre til Dawson Creek? Etter et tips fra serveringsdamen ved frokosten bestemte vi oss for å bli en natt til i Prince George og ta en dagstur til Barkerville. Barkerville er en historisk by som ble grunnlagt midt på 1800-tallet etter at det ble funnet mengder av gull der. Det kom etter sigende nordmenn dit også for å søke lykken. De bygde en liten by i engelsk stil (folk kom fra Victoria som var britisk... British Colombia.. ring a bell?..) Byen var heftig reklamert langs highwayen nordover, og jeg fikk også et tips fra en kar i Kamloops om at dette var verdt et besøk. Så etter frokost kjørte vi 2.5 timer tilbake sørover, så østover til Barkerville. Nå kom vi virkelig inn i den Canadaiske villmarken og jeg er litt skuffet over at jeg ikke så noen bjørner.. ikke elg en gang. Men etter hvert kom vil til gullgraver -og hippiebyen Wells (artig plass) og så Barkerville. Denne byen er rett og slett et stort museum og du betaler for å komme inn. Vi fikk et unikt innblikk i en by anno 1870 der de fleste husene er originale. De som ikke er det er nøye rekonstruert etter bildestudier. Det fantes forbløffende mange bilder fra helt tilbake til midten av 1800-tallet, og det var visst en egen fotograf i byen. Det er mye som kan sies, men vi var innom en liten kirke, skole, saloon, restaurant (vi hadde lunsj her), apotek, lege, tannlege (tannlegen reklamerte med smertefrie behandlinger, men på skiltene stod det at den beste bedøvelsen trolig kunne finnes på saloonen (puben) rett over gata). Da vi åpnet døra til skolen ble vi bryskt henvist til pultene - gutter til venstre og jenter til høyre!! Der stod en lærer i 1870-talls kostyme med stramt tilbaketrykket hår og med stor myndighet. Det var rett og slett en rekonstruert skoletime der vi ved å være elever fikk høre om skolesystemet på den tiden, etiketten, byen osv osv. Alt i form av en skoletime og en skuespiller som spilte rollen som lærerinne. Genialt og veldig morsomt! Barkerville anbefales på det sterkeste!!!
Etter dette kjørte vi tilbake til Prince George og dro ut på en gresk restaurant for å ha middag med Gloria og en del andre fra Sons of Norway. En fin slutt på en interessant fridag. I morgen drar vi helt sikkert til Jasper - da blir det en ekstra dag i nasjonalparken som visstnok skal være paradiset på jord. (Men hotell er faen så dyrt der...)
tirsdag 25. september 2007
Prince George
Vi fortsetter ferden videre nordover og setter kursen for en av de største byene nord i British Colombia, Prince George. Dette er en skikkelig industri/tømmerby, men med en stort og nytt universitet og et gryende kulturliv, til og med et symfoniorkester. Vi bor på et flott og utrolig billig hotell som heter Esthers Inn. Det er gjennomført i Hawaii-stil og hele midtområdet (du har altså rommene i flere etasjer rundt dette) er dekt av boblebad, bassenger, palmer etc. Det er veldig flott. Men liten tid til sauna og slaraffenliv her i gården.
Kveldens konsensert var i First Baptist Church, en fin og aktiv kirke som har Yamaha-flygel og god akustikk (iallfall for piano). Vi knotet litt med retningen og jeg fikk litt mindre øvetid enn jeg pleier, men det gikk greit. Jeg kjente at det var den 7. konserten på 7 dager nå, men det er sikkert fordi jeg visste at det var den siste konserten i rekken. Det var iallfall litt hardt å få igang energien før konserten og jeg måtte jobbe skikkelig både pianistisk og verbalt for å komme igang. Men så gikk alt helt greit og publikum krevde ekstranummer til slutt. Også her kom det flere tilhørere enn forventet, selv om det ville kommet fler om ikke symfoniorkesteret hadde sitt store årsmøte akkurat denne kvelden. Teit tilfeldighet. Men det var en journalist der som var begeistret og ville ha bilder i alle formasjoner.
Da vi la oss om kvelden visste vi ikke sikkert hvordan dagen etter skulle bli. Vi hadde nemlig hørt nyss om at konserten i Grande Prairie måtte avlyses.
Kveldens konsensert var i First Baptist Church, en fin og aktiv kirke som har Yamaha-flygel og god akustikk (iallfall for piano). Vi knotet litt med retningen og jeg fikk litt mindre øvetid enn jeg pleier, men det gikk greit. Jeg kjente at det var den 7. konserten på 7 dager nå, men det er sikkert fordi jeg visste at det var den siste konserten i rekken. Det var iallfall litt hardt å få igang energien før konserten og jeg måtte jobbe skikkelig både pianistisk og verbalt for å komme igang. Men så gikk alt helt greit og publikum krevde ekstranummer til slutt. Også her kom det flere tilhørere enn forventet, selv om det ville kommet fler om ikke symfoniorkesteret hadde sitt store årsmøte akkurat denne kvelden. Teit tilfeldighet. Men det var en journalist der som var begeistret og ville ha bilder i alle formasjoner.
Da vi la oss om kvelden visste vi ikke sikkert hvordan dagen etter skulle bli. Vi hadde nemlig hørt nyss om at konserten i Grande Prairie måtte avlyses.
mandag 24. september 2007
Williams Lake
Turen fra Kamloops til Williams Lake var på 4 timer og tok oss gjennom et mer skogkledd landskap. Høstfargene har kommet hit nå og det er veeeldig fint. Det var ingen ekstreme fjelloverganger på denne turen, så det var litt kjedeligere, men fortsatt veldig vakkert. Williams Lake var også fint, men ikke fullt så idyllisk som de to foregående stedene. WL er visst en skikkelig cowboy-by og det var en berømt rodeo-stadion der. Konserten foregikk i samme lokale som svømmehallen og Wrestling arenaen, så det var litt spesielt. Men det var et rom der som het Gibraltar Room, og der var det sannelig et Yamaha-flygel. Dette var visst første gang noensinne at de hadde en klassisk konsert i den salen, og Sons of Norway folkene ante ikke om det kom noen. De sa: hent 50 programmer, det bør holde. Men det kom over 100! Noen av dem hadde aldri vært på en sånn konsert før og de kom og takket etterpå og sa at det var en stor opplevelse. Slike ting er morsomt å ta med seg! Publikum virket litt "redd" og veldig respektfull i starten fordi de visste nok ikke hvordan de skulle te seg på en klassisk konsert. Men etter pausen da jeg begynte med slåttene og fortalte morsomme historier, virket det som de slappet av og koste seg.
Vi bodde på Fraser Inn 2 minutter fra konsertlokale. Romslig og billig!
Vi bodde på Fraser Inn 2 minutter fra konsertlokale. Romslig og billig!
Kamloops
Etter den lange kjøreturen fra Vancouver til Kelowna, var neste etappe bare 2.5 timer. Vi kjørte tilbake over fjellet til Merritt, og så videre til Kamloops. Jeg trodde Canada var bare skog, men Kamloops var et slags steppe/ørkenlandskap med fine fjell og masse gyldent gress. Kamloops er indiansk for "der elvene møtes" og det var akkurat det de gjorde. Vi sjekket inn på Plaza Heritage hotell, et godt gammeldags hotel med en 70 år gammel heis og trange ganger. Sjarmerende!
Konserten var i en kirke litt oppi bakkene og det viste seg å være et kjempefint konsertlokale med masse plass og god akustikk. Dessverre kom det bare 50 stykker for å høre på, men de kjøpte CDer og DVDer og var svært så begeistret. Flygelet var et Yamaha til en forandring og det kjentes veldig bra. Etter konserten og signeringen bar det til en italiensk restaurant i nærheten, og det ble pizza for første gang på turneen. Jeg blir invitert tilbake på hvert eneste sted, og denne gangen var det en dame tilstede som var pianolærer og som visstnok har gode kontakter til Symfoniorkesteret. Vel, det samme skjedde i Portland også. Så vi får se da! Kanskje det blir orkesterjobber fremover. Folkene i Kamloops var ordentlig freske og laidback så det var moro å spise og ta en øl med dem. Hvis jeg vil komme igjen er det bare å bo hos dem, og jeg måtte bare ta med familien på ferie. Så da vet vi det.
Konserten var i en kirke litt oppi bakkene og det viste seg å være et kjempefint konsertlokale med masse plass og god akustikk. Dessverre kom det bare 50 stykker for å høre på, men de kjøpte CDer og DVDer og var svært så begeistret. Flygelet var et Yamaha til en forandring og det kjentes veldig bra. Etter konserten og signeringen bar det til en italiensk restaurant i nærheten, og det ble pizza for første gang på turneen. Jeg blir invitert tilbake på hvert eneste sted, og denne gangen var det en dame tilstede som var pianolærer og som visstnok har gode kontakter til Symfoniorkesteret. Vel, det samme skjedde i Portland også. Så vi får se da! Kanskje det blir orkesterjobber fremover. Folkene i Kamloops var ordentlig freske og laidback så det var moro å spise og ta en øl med dem. Hvis jeg vil komme igjen er det bare å bo hos dem, og jeg måtte bare ta med familien på ferie. Så da vet vi det.
lørdag 22. september 2007
Kelowna
Nå begynner reisingen for alvor innover de Canadiske vidder. Dagens kjøretur er av de lengre, ca 4,5 timer. Når vi kom oss ut av byområdene kom fjellene nærmere og nærmere og det ble mindre og mindre trafikk. GPS'en ledet oss til en highway som ble bygd på slutten av 80-tallet og som fortsatt hadde en tollavgift, men det var den kjappeste veien. Og sikkert også den vakreste. Vi var vel på over 1700 meter over havet på det meste, og landskapet ble vakrere og vakrere. Vi tok en kort stopp i byen Merritt før siste etappe over et nytt fjell. Nedstigningen var LANG og plutselig kom vi til et helt annet landskap og en nydelig innsjø. Da var vi i Kelowna. Skogen i området var veldig mørk, og det var pga en gedigen skogbrann som fant sted i 2003. Det er en veldig fin by som ligger langs innsjøen. Det er på en måte veldig innlands, men samtidig med en "havn" inntil innsjøen (det beste fra to verdener).
Konserten var en offisiell konsert på lik linje med Nanaimo og den fant sted på "Mary Irwin Theatre, Rotary Center for the Arts." Nytt steinway flygel og 500 i publikumskapasitet, veldig flott og profesjonelt. Før konserten kjørte vi ca 15 minutter langs innsjøen for å komme til vertsfamilien (den første hittill på turneen). Et veldig trivelig ektepar som hadde et fint beliggende hus og en rikholdig grønnsakshage med druer, auberginer, tomater etc. Vi fikk servert to sorter supper hvorav den ene var en hjemmelagd Squash-suppe med ingefær og karri - NAM!
Det interessante med konserten i Kelowna var at 90% av publikummerene var konsergjengere som tilhørte de som frekventerer jevnlig til Rotary Centeret. Et fåtall var Sons of Norway medlemmer. Dette var veldig spennende og ikke minst bra for byen. Det norske miljøet arrangerte en Grieg kveld for byen sin, og det er jo også god promotering for Sons of Norway i seg selv. Jeg ble nok litt ekstra skjerpet av at det var musikk-kjennere i salen, så jeg ble ekstra selvkritisk, men det gikk bra og det ble en fin konsert. Publikum var også svært fornøyd, selv om de muligens hørte med en kritisk øre. Men de var ikke så flink til å kjøpe CDer, selv om det var mange tilstede. Merkelige greier egentlig, men det virker som at Canadiere muligens er litt mer reserverte enn amerikanere sånn sett. Etter konserten ble det god biff-middag på en restaurant i nærheten og vi fikk pratet nærmere med folkene fra Sons of Norway. Vår hovedkontakt Wenche snakket norsk og vi hadde en veldig trivelig kveld.
Konserten var en offisiell konsert på lik linje med Nanaimo og den fant sted på "Mary Irwin Theatre, Rotary Center for the Arts." Nytt steinway flygel og 500 i publikumskapasitet, veldig flott og profesjonelt. Før konserten kjørte vi ca 15 minutter langs innsjøen for å komme til vertsfamilien (den første hittill på turneen). Et veldig trivelig ektepar som hadde et fint beliggende hus og en rikholdig grønnsakshage med druer, auberginer, tomater etc. Vi fikk servert to sorter supper hvorav den ene var en hjemmelagd Squash-suppe med ingefær og karri - NAM!
Det interessante med konserten i Kelowna var at 90% av publikummerene var konsergjengere som tilhørte de som frekventerer jevnlig til Rotary Centeret. Et fåtall var Sons of Norway medlemmer. Dette var veldig spennende og ikke minst bra for byen. Det norske miljøet arrangerte en Grieg kveld for byen sin, og det er jo også god promotering for Sons of Norway i seg selv. Jeg ble nok litt ekstra skjerpet av at det var musikk-kjennere i salen, så jeg ble ekstra selvkritisk, men det gikk bra og det ble en fin konsert. Publikum var også svært fornøyd, selv om de muligens hørte med en kritisk øre. Men de var ikke så flink til å kjøpe CDer, selv om det var mange tilstede. Merkelige greier egentlig, men det virker som at Canadiere muligens er litt mer reserverte enn amerikanere sånn sett. Etter konserten ble det god biff-middag på en restaurant i nærheten og vi fikk pratet nærmere med folkene fra Sons of Norway. Vår hovedkontakt Wenche snakket norsk og vi hadde en veldig trivelig kveld.
Vancouver
Vi tok 11-ferja fra Swartz bay (ferjeleie ved Victoria) for å komme over til Tsawwassen (som er ferjeleiet til Vancouver). Det er en veeeeldig vakker båttur der mesteparten av turen er nært land gjennom skjærgården. Det er slettes ikke ulikt den sørlandske skjærgården i Norge. På den andre siden vendte vi nesen mot Burnaby som ligger rett utenfor Vancouver. Vancouver har mange sentrum og mange forsteder, og Burnaby er ett av dem. Med tanke på morgendagens kjøretur havnet vi på "rett" side av byen så vi slapp å tråkle oss gjennom Vancouver sentrum. Motellet var det billigste jeg kunne finne, men det var forbausende velutstyrt til å være så lavbudsjett. Middagen ble inntatt på en indisk café der de også solgte indisk godteri/kaker. Jeg tror vi havnet i en del av byen med mange indere. I det hele tatt er Canada veldig åpent for innvandring, så Vancouver er en veldig multikulturell by.
Konserten var på det skandinaviske senteret i Burnaby, og det var både svensker, finner, dansker og nordmenn til stede. Det er alltid annerledes å opptre i et lodgehus i motsetning til kirker, som igjen er annerledes enn konsertsaler. Som sagt: nye situasjoner hele tiden. Dette var en ganske løssluppen affære med åpen bar og sosial stemning. Erik Brochmann har kanskje vært vår viktigste kontakt på Canadisk side i forkant av denne turneen, så det var morsomt å treffe han igjen og holde konsert for hans lodge. Det kom flere folk enn forventet, så de måtte sette ut ekstra stoler - moro. Flygelet var av ærverdig, eldre dansk årgang med en krakk på høyde med en barkrakk nesten. Så det ble vanlig stol gitt... Til tross for at alderen har satt sine spor i instrumentet, var det et godt instrument - spesielt i de lavere styrkegradene. Men som så mange andre instrumenter bukker det litt under når man skal knalle til litt. Vi fikk flotte gaver fra lodgen og hadde en veldig fin kveld.
Konserten var på det skandinaviske senteret i Burnaby, og det var både svensker, finner, dansker og nordmenn til stede. Det er alltid annerledes å opptre i et lodgehus i motsetning til kirker, som igjen er annerledes enn konsertsaler. Som sagt: nye situasjoner hele tiden. Dette var en ganske løssluppen affære med åpen bar og sosial stemning. Erik Brochmann har kanskje vært vår viktigste kontakt på Canadisk side i forkant av denne turneen, så det var morsomt å treffe han igjen og holde konsert for hans lodge. Det kom flere folk enn forventet, så de måtte sette ut ekstra stoler - moro. Flygelet var av ærverdig, eldre dansk årgang med en krakk på høyde med en barkrakk nesten. Så det ble vanlig stol gitt... Til tross for at alderen har satt sine spor i instrumentet, var det et godt instrument - spesielt i de lavere styrkegradene. Men som så mange andre instrumenter bukker det litt under når man skal knalle til litt. Vi fikk flotte gaver fra lodgen og hadde en veldig fin kveld.
Victoria
Forsinkede blogginnlegg nå, men det har vært travelt og begrenset internett tilgang...
Etter Nanaimo bar det sør0vert til sørtippen av Vancouver Island, Victoria. Det sies at denne byen er mer britisk enn England selv... Det er iallfall en utrolig idyllisk by ved sjøen med viktoriansk byggestil. Etter hotellinnsjekken dro vi for å møte vår kontaktperson Betty på Fairmont Empress Hotel - fasjonabelt sted. De er berømt for "high tea" på ekte britisk vis. Vi satt der i halvannen time og drakk te og spiste lekre kaker sammen med "pene mennesker." Prislapp: $50 per pers. haha. Jeg fikk det heldigvis påspandert. Konserten på kvelden var i en stor og flott kirke i sentrum av byen, og de hadde et Baldwin flygel av full størrelse som de hadde arvet fra konserthuset visstnok. Den første konserten på det flygelet ble holdt i 1986 av den berømte jazzpianisten Oscar Peterson. Han hadde signert flygelet innvendig! Deilig instrument, masse akustikk og hyggelig publikum gjorde dette til kanskje den beste konserten hittil på turneen.
Vi dro til en kinarestaurant etterpå og åt oss mette.
Etter Nanaimo bar det sør0vert til sørtippen av Vancouver Island, Victoria. Det sies at denne byen er mer britisk enn England selv... Det er iallfall en utrolig idyllisk by ved sjøen med viktoriansk byggestil. Etter hotellinnsjekken dro vi for å møte vår kontaktperson Betty på Fairmont Empress Hotel - fasjonabelt sted. De er berømt for "high tea" på ekte britisk vis. Vi satt der i halvannen time og drakk te og spiste lekre kaker sammen med "pene mennesker." Prislapp: $50 per pers. haha. Jeg fikk det heldigvis påspandert. Konserten på kvelden var i en stor og flott kirke i sentrum av byen, og de hadde et Baldwin flygel av full størrelse som de hadde arvet fra konserthuset visstnok. Den første konserten på det flygelet ble holdt i 1986 av den berømte jazzpianisten Oscar Peterson. Han hadde signert flygelet innvendig! Deilig instrument, masse akustikk og hyggelig publikum gjorde dette til kanskje den beste konserten hittil på turneen.
Vi dro til en kinarestaurant etterpå og åt oss mette.
onsdag 19. september 2007
Nanaimo
Etter Bellingham bar det over grensen til Canada. Vel, bar og bar, vi måtte inn på immigrasjonskontoret en tur for å dokumentere at vi faktisk var på turné og få stempel i passene. Men fyren var hyggelig og alt gikk greit. Så ventet en to timers ferjetur over sundet til Vancouver Island. En veldig vakker plass som ligner veldig på sørlands-norge. Vi møtte Kathy i Nanaimo etter å ha skjekket inn på hotellet og dro ut på shopping. ...utrolig mange kjøpesentre her. Det morsomme med Nanaimo er at byen er lang og smal. Alle vil selvsagt ha havutsikt! På kvelden møtte vi Brian Grosseth, vår hovedkontakt og ca 10 andre fra det skandinaviske miljøet til middag. Vi var nede på kaia og spiste en lekker fiskemiddag. Brian har masse slekt i Trondheim, og også med kjentfolk av oss... Amdal.
I går startet dagen med en 2.5 timers båtcruise på en privat 26 fots båt eid av Kjell og Kari, to norske som bor her. Vi tøffet rundt i bukta her og beskuet herlighetene mens vi så sjøflyene som landet og tok av. De har fly-taxi her! For $50 kan du hoppe inn i et sjøfly og bli flydd til Vancouver eller andre steder. Det er mye brukt bl.a. av businessfolk, den eneste måten ellers er jo ferje. Vi parkerte båten utpå ei øy der det er en flytende restaurant, visstnok den eneste i Canada. Det var litt moro, vi parkerte båten PÅ restauranten - båtparkeringsplass. Så spiste vi en ny fiskemiddag (det blir nok kjøtt når vi kommer i innlandet tenker jeg.)
Etter et par timers avslapping var det tid for konsert i Port Theatre. En ny og helproff scene i stil med Olavshallen. Størrelsen er noe mindre enn den store salen i Olavshallen, men det holder jo i massevis for å si det sånn. Flygelet var et nytt Steinway (amerikansk) og i følge pianostemmeren var det litt FOR nytt. Og han hadde rett i det. Mekanikken var treeeg. Men akustikken i salen der var formidabel, helt fantastisk. Det kom 210 stykker til konserten og publikum var fornøyde. Jeg hadde håpet at denne konserten også skulle bli en fornøyelse også for meg siden det var den største salen på hele turneen, men det ble en arbeidsøkt uten sidestykke. Det var deilig å spille de roligere stykkene, fordi klangen var så jevn og fin. Men tangentene gav ingenting tilbake på alt over mezzoforte. Jeg måtte med andre ord jobbe som bare pokker for alt. Jeg tror jeg har brukt utttrykket før, men det var som å spille på en tjukkmadrass. Publikum la ikke merke til det, ikke engang Yumiko som har sett alle konsertene, så det er jo et godt tegn. Kanskje det er bare bra å måtte jobbe for resultat.. ich weiss nicht sjø.
I dag skal vi forflytte oss til vakre Victoria på sørkysten av øya. Der er det ei svær og flott kirke og jeg tror det skal bli en fin konsert i kveld. Fra og med i går har jeg konserter hver eneste kveld til vi er helt inn til Alberta i Canada. Det er 7 konserter på 7 dager. Ny pers...
I går startet dagen med en 2.5 timers båtcruise på en privat 26 fots båt eid av Kjell og Kari, to norske som bor her. Vi tøffet rundt i bukta her og beskuet herlighetene mens vi så sjøflyene som landet og tok av. De har fly-taxi her! For $50 kan du hoppe inn i et sjøfly og bli flydd til Vancouver eller andre steder. Det er mye brukt bl.a. av businessfolk, den eneste måten ellers er jo ferje. Vi parkerte båten utpå ei øy der det er en flytende restaurant, visstnok den eneste i Canada. Det var litt moro, vi parkerte båten PÅ restauranten - båtparkeringsplass. Så spiste vi en ny fiskemiddag (det blir nok kjøtt når vi kommer i innlandet tenker jeg.)
Etter et par timers avslapping var det tid for konsert i Port Theatre. En ny og helproff scene i stil med Olavshallen. Størrelsen er noe mindre enn den store salen i Olavshallen, men det holder jo i massevis for å si det sånn. Flygelet var et nytt Steinway (amerikansk) og i følge pianostemmeren var det litt FOR nytt. Og han hadde rett i det. Mekanikken var treeeg. Men akustikken i salen der var formidabel, helt fantastisk. Det kom 210 stykker til konserten og publikum var fornøyde. Jeg hadde håpet at denne konserten også skulle bli en fornøyelse også for meg siden det var den største salen på hele turneen, men det ble en arbeidsøkt uten sidestykke. Det var deilig å spille de roligere stykkene, fordi klangen var så jevn og fin. Men tangentene gav ingenting tilbake på alt over mezzoforte. Jeg måtte med andre ord jobbe som bare pokker for alt. Jeg tror jeg har brukt utttrykket før, men det var som å spille på en tjukkmadrass. Publikum la ikke merke til det, ikke engang Yumiko som har sett alle konsertene, så det er jo et godt tegn. Kanskje det er bare bra å måtte jobbe for resultat.. ich weiss nicht sjø.
I dag skal vi forflytte oss til vakre Victoria på sørkysten av øya. Der er det ei svær og flott kirke og jeg tror det skal bli en fin konsert i kveld. Fra og med i går har jeg konserter hver eneste kveld til vi er helt inn til Alberta i Canada. Det er 7 konserter på 7 dager. Ny pers...
mandag 17. september 2007
Bellingham
Da var det morgen igjen og vi skal straks passere grensen til Canada og ta en ferje fra Tsawwassen (det er like ved Vancouver) over til Nanaimo på Vancouver Island. Der skal vi være i 2 dager. I dag har jeg fri, og vi skal på sightseeing, shopping etc. Jeg tror kanskje vi skal på en liten båttur også! Nanaimo er en havneby og skal visst være veldig idyllisk. I morgen er det konsert i Port Theater og dette blir den største konserten jeg kommer til å ha på denne turneen hvis du ser bort i fra Grieg A-moll i Minot. Salen tar 8-900 stk, alt er nytt og flygelet er visst tipptopp. Det kommer nok ikke så mange som det, billettsalget har visst vært nokså tregt faktisk. Men det blir nok en opplevelse likevel å spille i en så anerkjent og stor sal.
Bellingham konserten var veldig fin, ca 80 stykker i salen og maaange som kjøpte CDer og la igjen penger. Flygelet var et nytt Kawai som var fint på de litt dempede stykkene. Da jeg klasket til litt var jeg redd for at det skulle ramle fra hverandre eller noe. Det skranglet iallfall. Men folk påsto at jeg var den første som noen gang hadde fått det instrumentet til å synge, og det er jo et fint kompliment. Etter konserten var det den sedvanlige lefse, kringle og kransekake serveringen før vi sjekket inn på Parklane Inn Hotell. Så ble vi tatt med ut på Black Angus for en god middag. Jeg spiste Prime Rib.. mmm. Kjøtt er gøtt...
Men nå er det avreise!
Bellingham konserten var veldig fin, ca 80 stykker i salen og maaange som kjøpte CDer og la igjen penger. Flygelet var et nytt Kawai som var fint på de litt dempede stykkene. Da jeg klasket til litt var jeg redd for at det skulle ramle fra hverandre eller noe. Det skranglet iallfall. Men folk påsto at jeg var den første som noen gang hadde fått det instrumentet til å synge, og det er jo et fint kompliment. Etter konserten var det den sedvanlige lefse, kringle og kransekake serveringen før vi sjekket inn på Parklane Inn Hotell. Så ble vi tatt med ut på Black Angus for en god middag. Jeg spiste Prime Rib.. mmm. Kjøtt er gøtt...
Men nå er det avreise!
søndag 16. september 2007
Poulsbo
I går gikk turen til Poulsbo, Washington. Det er en helnorsk by ved en bukt over sundet for Seattle. Jeg var der i 1999 også og spilte med Selbu Trekkspillklubb. De har en kjempesvær Sons of Norway lodge der, iallfall er huset stort. Jeg spilte ikke i huset, men på et pleiehjem like ved. Der har de et innebygd kapell med flygel. Intimkonsert med andre ord. Det var ca 80 stykker til stede, med andre ord, fullt. Flygelet var nytt, men ganske krevende likevel... snedig sak. Dessuten var krakken kjempelav og jeg satt på en pute som egentlig ikke gjorde meg særlig høyere, men ustabilt var det iallfall. Men krevende omstendigheter må man takle, og det er det som er så spesielt med å spille så mange konserter på så mange steder. Akustikken er forskjellig og instrumentet er forskjellig. Men folk like det de hørte likevel.
Etter konserten gikk vi bort til Sons of Norway lodgen og så på fasilitetene der. Jeg kjente meg igjen fra 99. Vi fikk en trivelig stund i baren der vi traff noen av lodgefolkene som var på konserten. Så gikk vi nedover gata til en fiskerestaurant og spiste Fish&Chips. Poulsbo er en usedvanlig sjarmerende liten by med smale gater og bittesmå hus med mange farger. Det er norske flagg og vikinghjelmer overalt. Men norsk snakker de ikke...
På kvelden kjørte vi tilbake til Olympic Village Apartments i Bremerton for den 3. og siste natten. Det stedet var et blinkskudd uten sidestykke. Vi leide en fullstørrelse leilighet med to soverom og to bad, 3 TVer, fullt kjøkken, oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel, egen parkeringsplass og gratis telefon til USA og Canada for $105 per natt!! Hvis dere skal til området, mail meg så sender jeg link. Men det heter Kitsap Hospitality eller Olympic Village. Grunnen til at det er så billig tror jeg er at Bremerton er en by der militæret holder til. Det var hangaskip og det ene med det andre på havna der, og familiene til militærgutta holder vel til der i perioder kan jeg tenke meg. De hadde visst også folk som rett og slett bodde der fast. Det er kort vei til alt omkring der og det er ferjeforbindelse til Seattle med alle herligheter du finner i det området.
Nå har jeg akkurat fullført konserten i Bellingham og jeg ligger på min ENORME king bed (jeg kan ligge på tvers) på hotellet. Vi har en suite... det høres luksuseriøst ut, men det er faktisk det rimeligste og mest praktiske alternativet! Jeg skriver mer om Bellingham konserten i neste innlegg!
Etter konserten gikk vi bort til Sons of Norway lodgen og så på fasilitetene der. Jeg kjente meg igjen fra 99. Vi fikk en trivelig stund i baren der vi traff noen av lodgefolkene som var på konserten. Så gikk vi nedover gata til en fiskerestaurant og spiste Fish&Chips. Poulsbo er en usedvanlig sjarmerende liten by med smale gater og bittesmå hus med mange farger. Det er norske flagg og vikinghjelmer overalt. Men norsk snakker de ikke...
På kvelden kjørte vi tilbake til Olympic Village Apartments i Bremerton for den 3. og siste natten. Det stedet var et blinkskudd uten sidestykke. Vi leide en fullstørrelse leilighet med to soverom og to bad, 3 TVer, fullt kjøkken, oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel, egen parkeringsplass og gratis telefon til USA og Canada for $105 per natt!! Hvis dere skal til området, mail meg så sender jeg link. Men det heter Kitsap Hospitality eller Olympic Village. Grunnen til at det er så billig tror jeg er at Bremerton er en by der militæret holder til. Det var hangaskip og det ene med det andre på havna der, og familiene til militærgutta holder vel til der i perioder kan jeg tenke meg. De hadde visst også folk som rett og slett bodde der fast. Det er kort vei til alt omkring der og det er ferjeforbindelse til Seattle med alle herligheter du finner i det området.
Nå har jeg akkurat fullført konserten i Bellingham og jeg ligger på min ENORME king bed (jeg kan ligge på tvers) på hotellet. Vi har en suite... det høres luksuseriøst ut, men det er faktisk det rimeligste og mest praktiske alternativet! Jeg skriver mer om Bellingham konserten i neste innlegg!
lørdag 15. september 2007
Port Angeles
I går kjørte vi fra Bremerton til Port Angeles som er like ved sundet til Canada. På andre siden har vi vakre Victoria Island der jeg skal ha to konserter om noen få dager. Det var en vakker kjøretur til Port Angeles og vi møtte Alf L. Olsen som spanderte lunsj på oss. Han var en særdeles morsom og oppegående mann til tross for at han mistet kona (kreft) for 3 uker siden. Alf er pianist selv og har undervist på en rekke kjente skoler rundt om i USA og har studert med temmelig anerkjente folk. Han inviterte mange av musikervennene sine til konserten, så det var en fin mix av Sons og Norway folk og musikkfolk, til dels unge folk også. Kirken jeg spilte i var stor og fin og hadde et Steinway flygel. De amerikanske steinway flyglene er ganske annerledes i klangen enn de tyske, men de funker fint! Med et ordentlig instrument kan jeg hente ut mye mer utav Griegs musikk når det gjelder farger, dynamikk etc.
Publikum likte det de hørte og jeg måtte slå til med min store USA-hit: Vårbrus. Alle amerikanere har hørt og elsker det stykket av en eller annen grunn. En litt morsom ting var at 4 av publikummerene var nordmenn på ferie! De hadde slekt i Port Angeles og ble med på konserten. De skulle være noen dager til i Seattle området før det flyr til Los Angeles og kjører opp til San Francisco. Det blir nok en fin tur tenker jeg! Det var alt fra små unger til folk på 90 år på konserten i går, og det er utrolig morsomt når de kommer å prater.
Nå skal vi snart opp til Poulsbo som er en helt norsk by 15-20 minutter herfra. Det blir en intimkonsert i dag i et kapell som huser 80 stk. Dette blir derfor en frikveld siden konserten er på ettermiddagen (det er lørdag...) Hvis jeg får ånden over meg tror jeg at jeg skal teste ut treningsfasilitetene her.. vekter, sykler, basseng.. ju neim it sjø.
Publikum likte det de hørte og jeg måtte slå til med min store USA-hit: Vårbrus. Alle amerikanere har hørt og elsker det stykket av en eller annen grunn. En litt morsom ting var at 4 av publikummerene var nordmenn på ferie! De hadde slekt i Port Angeles og ble med på konserten. De skulle være noen dager til i Seattle området før det flyr til Los Angeles og kjører opp til San Francisco. Det blir nok en fin tur tenker jeg! Det var alt fra små unger til folk på 90 år på konserten i går, og det er utrolig morsomt når de kommer å prater.
Nå skal vi snart opp til Poulsbo som er en helt norsk by 15-20 minutter herfra. Det blir en intimkonsert i dag i et kapell som huser 80 stk. Dette blir derfor en frikveld siden konserten er på ettermiddagen (det er lørdag...) Hvis jeg får ånden over meg tror jeg at jeg skal teste ut treningsfasilitetene her.. vekter, sykler, basseng.. ju neim it sjø.
fredag 14. september 2007
Bremerton
Vi kjørte fra Portland til Bremerton i går gjennom landskap som ble mer og mer "norsk." Det er egentlig ikke så rart at så mange nordmenn slo seg ned her.. det måtte føles litt som å komme hjem. Fjell, sund, fjorder, ganske idyllisk egentlig. Sons of Norway lodgen i Bremerton er i utgangspunktet en stor lodge. Men i følge de som er med blir den drastisk mindre og mindre av den enkle grunn at medlemmene blir gamle og dør. Ikke noe rekruttering her i gården med andre ord. Men det kom flere enn forventet på konserten og de la igjen mer penger enn de fleste forventet også. Bremerton har visstnok et rykte på seg for å ikke akkurat strø om seg med penger. Hun som solgte CDer kunne ikke tro sine egne øyne. Så det må jo bare bety at de likte det de hørte.
Dette var faktisk første gang siden jeg startet Grieg prosjektet 1. februar i Scottsdale, AZ at jeg spilte en hel konsert på et vanlig piano og ikke et flygel. Pianoet fungerte godt så lenge musikken var dempet, men i det øyeblikket jeg skulle knalle til litt, var det som å spille på en tjukkmadrass. Så det ble en arbeidssom konsert for min del. Det var også "den vanskelige 2.konserten" som alle som driver med musikk, opera eller teater vet om. Det er utrolig vanskelig å holde energien oppe på 2. konsert. Det må også sies at jeg har pådradd meg en liten forkjølelse etter alt styret, den lange reisen, klimaendringen og tidsforskjellen, så kroppen er ikke helt der den skal være. Det går vel over.
Vi skal straks sette kursen opp til Port Angeles nå. Det er omtrent så nære Canada du kan komme rett over sundet for Victoria, BC (som er i Canada). Det er en vakker havneby og vi har god tid i dag. Planen er å være der i noen timer og se litt av byen og spise middag der før konserten i kveld. Dette blir den første kirkekonserten, og i kirker vet jeg litt mer hva jeg går til. De har som regel flygel og god akkustikk. Kirker i USA er stort sett enda bedre konsertlokaler enn de er i Norge. Først og fremst for at mange av dem har amfi og ligner mer på kinosaler. Dette øker jo komforten til publikum betraktelig. De har også som regel et eller annet flygel som noen har donert (kirkene er private må vite...).
Vi får håpe ordet sprer seg fra suksessen som har vært så langt. Jeg er overbevist om at de som har vært på konsertene så langt har mange venner på de plassene som vi skal besøke snart.
Dette var faktisk første gang siden jeg startet Grieg prosjektet 1. februar i Scottsdale, AZ at jeg spilte en hel konsert på et vanlig piano og ikke et flygel. Pianoet fungerte godt så lenge musikken var dempet, men i det øyeblikket jeg skulle knalle til litt, var det som å spille på en tjukkmadrass. Så det ble en arbeidssom konsert for min del. Det var også "den vanskelige 2.konserten" som alle som driver med musikk, opera eller teater vet om. Det er utrolig vanskelig å holde energien oppe på 2. konsert. Det må også sies at jeg har pådradd meg en liten forkjølelse etter alt styret, den lange reisen, klimaendringen og tidsforskjellen, så kroppen er ikke helt der den skal være. Det går vel over.
Vi skal straks sette kursen opp til Port Angeles nå. Det er omtrent så nære Canada du kan komme rett over sundet for Victoria, BC (som er i Canada). Det er en vakker havneby og vi har god tid i dag. Planen er å være der i noen timer og se litt av byen og spise middag der før konserten i kveld. Dette blir den første kirkekonserten, og i kirker vet jeg litt mer hva jeg går til. De har som regel flygel og god akkustikk. Kirker i USA er stort sett enda bedre konsertlokaler enn de er i Norge. Først og fremst for at mange av dem har amfi og ligner mer på kinosaler. Dette øker jo komforten til publikum betraktelig. De har også som regel et eller annet flygel som noen har donert (kirkene er private må vite...).
Vi får håpe ordet sprer seg fra suksessen som har vært så langt. Jeg er overbevist om at de som har vært på konsertene så langt har mange venner på de plassene som vi skal besøke snart.
torsdag 13. september 2007
På tur til Washington
Jeg kom i skade for å skrive at klokken var midnatt hjemme når jeg skriver på morgenen her. Det er bare tull. Norge er jo 9 timer foran, så da blir jo klokka 1800 når jeg skriver klokken 0900. Jaja, da har vi slått fast det.
Vi hadde en veldig fin dag i Portland i går. Været var strålende, som en god norsk sommerdag. Presidenten for Grieg lodge i Portland, Petter fra Narvik, hentet oss på hotellet i 11 tida og tok oss med på en sihtseeing. Først var det frokost nedi byen, så måtte vi på et gigantisk kjøpesenter for å handle litt proviant for å ha i bilen, og så bar det hjem til hans hus en tur. Kjempefint hus som han kjøpte på 60-tallet og som sikkert koster mange millioner nå. Flygel hadde han óg......... Etter dette dro vi til Washington park, populært kalt Rosegarden. Senere på kvelden var vi med Brian, som også var med å hjalp til på konserten dagen før, på oppdrag. Han er ekte amerikansk politi, og vi var med han i bilen. Utrolig spennende å se hva han gjør og hvordan ting fungerer. Han kan alt om området rundt Mount Hood, som er et av de største fjellene i området. Der finner vi også legendariske Timberline Lodge som ble brukt under filmingen av "The Shining - Ondskapens hotell". Nydelig plass rett ved foten av fjelltoppen. Det var en rolig kveld på jobben for Brian, og vi rykket bare ut til noen som kjørte ulovlig med motorsykkel (som vi ikke fant..) + at vi fikk se hvordan han stopper en trailer hvis han mangler et frontlys og kjører for fort. Så vi hoppet av og ble hentet av kona som kjørte oss hjem. Men tror du f..... ikke at han måtte rykke ut til en slosskamp rett etter dette...? Med fulle sirener og klampen i bånn... det var så bittert. Hrrmpf. Nuvel.. Dette betyr bare at jeg får komme tilbake en annen gang for å se om jeg kan oppleve litt mer action enn som så.
Nå er jeg klar for en morgendusj her, før frokost (tacorester fra i gårkveld). Så er det ca 4-5 timers kjøring opp til Bremerton i Washington state. Jeg kjører! Det blir moro.
Vi hadde en veldig fin dag i Portland i går. Været var strålende, som en god norsk sommerdag. Presidenten for Grieg lodge i Portland, Petter fra Narvik, hentet oss på hotellet i 11 tida og tok oss med på en sihtseeing. Først var det frokost nedi byen, så måtte vi på et gigantisk kjøpesenter for å handle litt proviant for å ha i bilen, og så bar det hjem til hans hus en tur. Kjempefint hus som han kjøpte på 60-tallet og som sikkert koster mange millioner nå. Flygel hadde han óg......... Etter dette dro vi til Washington park, populært kalt Rosegarden. Senere på kvelden var vi med Brian, som også var med å hjalp til på konserten dagen før, på oppdrag. Han er ekte amerikansk politi, og vi var med han i bilen. Utrolig spennende å se hva han gjør og hvordan ting fungerer. Han kan alt om området rundt Mount Hood, som er et av de største fjellene i området. Der finner vi også legendariske Timberline Lodge som ble brukt under filmingen av "The Shining - Ondskapens hotell". Nydelig plass rett ved foten av fjelltoppen. Det var en rolig kveld på jobben for Brian, og vi rykket bare ut til noen som kjørte ulovlig med motorsykkel (som vi ikke fant..) + at vi fikk se hvordan han stopper en trailer hvis han mangler et frontlys og kjører for fort. Så vi hoppet av og ble hentet av kona som kjørte oss hjem. Men tror du f..... ikke at han måtte rykke ut til en slosskamp rett etter dette...? Med fulle sirener og klampen i bånn... det var så bittert. Hrrmpf. Nuvel.. Dette betyr bare at jeg får komme tilbake en annen gang for å se om jeg kan oppleve litt mer action enn som så.
Nå er jeg klar for en morgendusj her, før frokost (tacorester fra i gårkveld). Så er det ca 4-5 timers kjøring opp til Bremerton i Washington state. Jeg kjører! Det blir moro.
onsdag 12. september 2007
Portland
Da er klokken 0900 her og midnatt hjemme. Første konsert ble unnagjort i går kveld, og hvilken start det ble! Det var en veldig koselig setting med bord og levende lys sammen med veldig god lyssetting. Baren var åpen og stemningen var løssluppen, men likevel så lydhør at du kunne høre en knappenål falle (rent bortsett fra airconditionanlegget som dundret avgårde selvsagt..) Vi solgte masse CDer 0g DVDer og var der til klokken var nesten midnatt. Mange trivelige folk å prate med selvsagt. Det artige med Portland var at det et er en veldig multikulturell by med folk fra hele verden. Det var derfor nordmenn fra hele Norge, en finne, en skotte, en islender, ei fra New Zealand. Og en annen ting jeg la merke til var at det var en hel del nye immigranter her, altså første generasjonsnordmenn som snakket ordentlig norsk med dialekt. Det virket derfor som bevissthetsnivået lå noe høyere enn bare lefse, lutefisk og UFFda. Det var også en hel del yngre folk der (altså, yngre sett i lys av det mange andre sons of norway lodger har.)
Vi kom i god kontakt med flere, og jeg er hjertelig velkommen tilbake. Presidenten i lodgen, Petter, skal vise oss rundt i Portland nå straks. Og en av de yngre folkene der er politimann på skikkelig amerikansk vis og spurte om jeg ville være "ride-a-long" når han patruljerer i kveld. Det vil med andre ord si å sitte i politibilen mens han er ute på oppdrag. Han er sjef for "seek and rescue" teamet og har derfor en rekke oppdrag ute i naturen der folk går seg bort, dør eller lignende. Han kunne fortelle at han skulle ta oss med opp til "ondskapens hotell" og se solnedgangen. Alle som har sett "The Shining" eller "Ondskapens Hotell" med Jack Nicholson vet hvilket hotell jeg snakker om. Men ja, det er faktisk akkurat DET stedet!
Men nå kaller frokosten. Dere som leser dette: vær snill å informer alle venner om denne bloggen. "Alle" har spurt meg om jeg kan føre blogg for denne turen.
KE
Vi kom i god kontakt med flere, og jeg er hjertelig velkommen tilbake. Presidenten i lodgen, Petter, skal vise oss rundt i Portland nå straks. Og en av de yngre folkene der er politimann på skikkelig amerikansk vis og spurte om jeg ville være "ride-a-long" når han patruljerer i kveld. Det vil med andre ord si å sitte i politibilen mens han er ute på oppdrag. Han er sjef for "seek and rescue" teamet og har derfor en rekke oppdrag ute i naturen der folk går seg bort, dør eller lignende. Han kunne fortelle at han skulle ta oss med opp til "ondskapens hotell" og se solnedgangen. Alle som har sett "The Shining" eller "Ondskapens Hotell" med Jack Nicholson vet hvilket hotell jeg snakker om. Men ja, det er faktisk akkurat DET stedet!
Men nå kaller frokosten. Dere som leser dette: vær snill å informer alle venner om denne bloggen. "Alle" har spurt meg om jeg kan føre blogg for denne turen.
KE
tirsdag 11. september 2007
Endelig!
Da var jeg endelig i USA! Kom akkurat på Park Lane Suites som er hotellet vi bor på i Portland, Oregon. Jeg kom hit fra Vancouver, Canada i dag tidlig etter å ha fått tak i dokumentet jeg måtte ha for å komme meg inn i landet på artistvisum. Vi spiste et herremåltid i Vancouver i går, krabbe, krabbeklør, hvitvin... irish coffee. Erik Brochman med kone var med på middagen. Dette er presidenten av Sleipner lodge av Sons of Norway i Vancouver. Jeg skal holde konsert der den 20. september.
Jeg tror Portland blir en flying start på denne turneen. Konsertlokalet er Norse Hall og det er virkelig fint og ærverdig. De har bært flygelet ut på golvet og satt det på en slags scene der. Folk vil sitte rundt bord som er spredt omkring i hele lokalet. Lyssettingen er også proff og flygelet blir stemt akkurat nå. Billettsalget er knakende godt og folk er veldig interesserte, så dette lover bra. Jeg er litt spent siden det er første konsert og det blir første gang jeg fremfører alle disse slåttene. Men det går vel bra tenker jeg.
Jeg skal forsøke å oppdatere denne bloggen hver dag så dere ser hva jeg driver med, men det forutsetter at jeg kommer meg inn på internett overalt. Akkurat nå har jeg flaks siden det sitter en eller annen dust i nærheten her som ikke har lukket trådløsnettverket sitt. haha. Men jeg er veldig takknemmelig for det.
Jeg tror Portland blir en flying start på denne turneen. Konsertlokalet er Norse Hall og det er virkelig fint og ærverdig. De har bært flygelet ut på golvet og satt det på en slags scene der. Folk vil sitte rundt bord som er spredt omkring i hele lokalet. Lyssettingen er også proff og flygelet blir stemt akkurat nå. Billettsalget er knakende godt og folk er veldig interesserte, så dette lover bra. Jeg er litt spent siden det er første konsert og det blir første gang jeg fremfører alle disse slåttene. Men det går vel bra tenker jeg.
Jeg skal forsøke å oppdatere denne bloggen hver dag så dere ser hva jeg driver med, men det forutsetter at jeg kommer meg inn på internett overalt. Akkurat nå har jeg flaks siden det sitter en eller annen dust i nærheten her som ikke har lukket trådløsnettverket sitt. haha. Men jeg er veldig takknemmelig for det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
