Calgary konsert

Da er det mandag kveld her og dagen etter den store konserten i Calgary. Mark Ellestad med kone og en kompis hadde vært på ski i Canmore og hentet meg i Banff kl 1430. Og jeg må jo si at det var greit å slippe Greyhound bussen inn igjen. Jeg overnattet hos Mark til i dag og vi rakk og innom for å legge fra oss ting og spise en biff før vi dro til Rozsa Senteret på universitetet. Alt var profft og ordentlig der og det er en høyt anerkjent konsertsal i Calgary. Oppmøtet var nokså bra med ca 100 tilhørere, muligens noe mer. Jeg startet konserten med å spille 20 stykker av Scriabin - korte stykker vel å merke. Det var første gangs fremføring for flere av dem, men det gikk likevel riktig så bra. Flygelet var et nytt New York Steinway som ikke var helt innkjørt enda. For meg hørtes det ganske hardt og stygt ut der jeg satt og jeg brukte masse energi på å prøve å få instrumentet till å høres ut som jeg ville. Ut i salen var nok opplevelsen en annen, iallfall basert på lydopptaket jeg hørte etterpå. Det er ekstremt god akustikk i salen og det virker som at lyden vokser betraktelig ut i rommet. Publikum var stort sett norsk-canadiere, men de satte likevel stor pris på Scriabin, for mange et nytt bekjentskap. 2. halvdel av konserten var viet Edvard Grieg og jeg spilte 9 stykker, deriblant 3 slåtter. Laura Ellestad, Marks datter, er flink til å spille hardingfele og har gått i lære blant annet i Norge. Hun kom inn før slåttene og introduserte hardigfela og spilte to slåtter på originalt vis før jeg spilte Griegs transkripsjoner. Etter dette avsluttet jeg med Fra ungdomsdagene og Bryllupsdag på Troldhaugen. Jeg greide å snike inn et ekstranummer, nemlig Geirr Tveitt - Velkomen med æra. Basert på tilbakemeldingene etterpå er det iallfall ingenting i veien for å presentere mer av Tveitt på neste turnè. Og det akter jeg da også å gjøre.

Det var ekstra artig at den Norske konsulen i Calgary, Egil, kom å hørte på og sa noen ord før 2. avdeling. Veldig hyggelig kar! En annen ting som var ganske fantastisk var at det kom en rekke folk fra Kalispell, Montana - altså i USA. De hadde kjørt 6 timer oppover for å komme på denne konserten. Presidenten i Sons of Norway lodgen der kom bort til meg etterpå og sa at de ville at jeg skulle komme dit på neste turnè! Montana er vel kanskje ikke den "hotteste" staten når man skal opptre for norsk-amerikanere. Det er vel kanskje ikke den hotteste staten uansett hvordan man ser på det forsåvidt... Men det er noen solide Sons of Norway lodger der, og de var sikker på at jeg fint kunne få 3 gode konserter i Montana. Så da ligger det an til en riktig langtur i 2009! Mark foreslo at jeg kunne starte i Calgary igjen. Så da blir det Alberta - Montana - Washington også sørover langs kysten, deretter østover igjen... hvor langt får vi se på. Men jeg satser på å komme meg sørover ganske kjapt så jeg kommer til varmen!

I dag var det ingen tid til å hvile på laubærene. Etter frokosten hos Mark kjørte vi til Russ der jeg fikk oppgjøret før jeg hoppet på en buss opp til Banff igjen. Klokken 16 hadde jeg nemlig pianotime med Kevin Fitz-Gerald, en Canadisk pianist bosatt i Los Angeles. Vi pratet betydelig mer enn vi spilte i dag og det var utrolig hvor bra den timen var. Han tok tak i akkurat det jeg trenger å jobbe med og la det frem på en måte som var svært forståelig og foreslo noen enkle grep for å bidra til en betydelig forbedring teknisk sett. Han sa også at det ikke er nødvendig å øve ekstremt mye hele livet, men at en enorm innsats på 1-2 år kunne enkelt løfte en opp på toppnivå. Og jeg tenker.. Banff må være stedet for dette. Så.. kanskje det blir en long term residency i 2010? Jeg spekulerer... Uansett, det var en av de timene hvor du føler at du absolutt ikke KAN å spille piano i det hele tatt, men der du opplever viktigheten i det som blir sagt. Mannen er iallfall et vandrende bibliotek.

I skrivende stund er jeg i gang med å laste opp noen nye bilder på http://knuterikjensen.myphotoalbum.com.

Sånn går nå dagan

Da har det blitt en ny fredag her i Banff, og jeg skal ikke spille på kveldens konsert. Det skal imidlertid Hong Xu, en kinesisk pianist som går master på Julliard i New York. Han er her for å spille inn Mozart sonater, og han er rett og slett en glimrende pianist. Han vant Honan konkurransen i Calgary sist det ble arrangert. Det er en gedigen, verdensomspennende konkurranse der du må igjennom to utsilingsrunder før du i det hele tatt får lov til å reise til Canada. Veldig trivelig kar som vet hva han snakker om. Ellers er det bare to dager igjen til min store konsert i Calgary der jeg skal spille en avdeling Scriabin og en avdeling Edvard Grieg. Jeg var innover dit i går for å gjøre en liten lunsjrecital og var så heldig å få bruke den store salen som jeg skal bruke på søndag. I praksis: 45 minutter øvetid på flygelet. Det kom hele 1 person å hørte på, men hun var veldig hyggelig. I tillegg var Mark Ellestad og Russ Wiigs der - konktatpersonene og arrangørene fra Torskeklubben og Sons of Norway. Ellers kan jeg informere om at Greyhound busselskap IKKE er til å stole på. De kom til Banff 45 minutter forsinket, noe som betydde ca 5 minutter oppvarming før konserten. På vei tilbake holdt bussen på å bryte sammen men kviknet plutselig til igjen etter 15-20 minutter.

Jeg har øvd veldig mye de siste par ukene og det går hardt utover fingertupper, spesielt min venstre tommel. Det er ikke så alvorlig altså, men et lite kutt på sida kombinert med masse øving og veldig tørr luft, gjør at det lille kuttet blir større og vondere. Det vil heller ikke gro før jeg lar det være i fred litt.. Så jeg tok resten av dagen fri i går og det går bedre nå. Jeg har også fått tak i noe Canadiske vidundermidler mot infeksjon samt flytende plaster. Ellers tror jeg ikke det er så veldig mye nytt å fortelle herfra. Det er masse konserter her og nivået er skyhøyt på det som presenteres. Jeg har knipset noen nye bilder fra området rundt her, og jeg skal legge ut disse på onlinealbumet jeg har lagd. Gi meg noen timer bare...

Første mål nådd

Da er det fredag kveld i Banff. Snøen har lavet ned i dag og enkelte som ikke er vant til den slags vinter sier at de aldri har sett så mye snø i hele sitt liv. Det er ikke så veldig mye snø, bare så det er sagt, men det er i iallfall hvitt! Jeg fortalte vedkommende at vi enkelte ganger bare ser hyttetaket i påska.. noe de absolutt ikke kunne fatte.

Første mål er som sagt nådd, og da snakker jeg om det første musikalske målet. Barry, the music director, spurte meg på mandag om jeg kunne spille på fredagskonserten. Og det har jeg da altså akkurat gjort. Det gikk igrunnen veldig fint, men det er noe spesielt med første gangs fremføringer. De fleste av disse stykkene har jeg aldri spilt for folk, og opptil flere av de kunne jeg ikke utenat da han spurte om dette på mandag. Slike ting er alltid spennende, og uansett hvor bra man føler man kan det på øvingsrommet, er det noe helt annet å spille på en konsert. Den eneste måten å få like stor trygghet som på øvingsrommet, er rett og slett og spille det på mange konserter. Men til tross for dette synes jeg det gikk veldig bra, ingen katastrofer, et par nesten-ulykker, men jeg holdt meg alltid på "veien" og braste aldri inn i "autovernet." Etter 2. avdeling som starter omtrent akkurat nå, er det gratis vin i "green room" - altså venterommet. Og dette er en trivelig tradisjon synes jeg. Så i kveld går det an å senke skuldrene litt. Men det som er helt klart er at jeg neppe kunne klart å spille disse stykkene utenat for folk hvis jeg ikke hadde vært i Banff. Man har virkelig hele dagen til rådighet her. Som en dansk fiolinist ved navn Nikolaj sa i går, du kan øve 8 timer hver dag, gå en tur i fjellet og likevel ha tid til å feste hver kveld. Jeg tror vel egentlig at dette er Banff i et nøtteskall... Hvis du vil kan du sove til 11, gå til lunsj og spise kalvefilet, blåskjell, pasta, indisk spinatsuppe med hvit sjokolademousse +++ til frokost og likevel ha mer enn nok tid til øving. (Det må sies at dette var et utvalg av middagsbuffeten i dag.. lunsjen var bare 3 sorter pasta, soppsuppe, kylling, ris, bratwürst, wok osv osv osv). Vi er veldig fornøyd med maten her for å si det sånn....

Akkurat nå er det -20 grader her og det skal holde seg rundt det i helga med snøvær.. snedig det der. Men allerede på søndag skal det bli mellom -5 og 1 grad! Så det skifter fort. Neste musikalske mål nå er Calgarykonserten neste søndag. Der skal jeg spille en del Grieg og en del Scriabin. Vi får se om jeg greier å få inn en hel avdeling Scriabin utenat til da, men det meste er mulig her tror jeg. Det blir iallfall ingen store stykker, bare preludier, poems og denslags. Det er stor forskjell på å spille Scriabin og Grieg egentlig. Men målet er å ha programmet klart og spillbart allerede på søndag med noter. Så får vi se. Ellers vet jeg ikke om det er så mye mer å fortelle egentlig, annet enn at det hadde vært sinnsykt bra å være her dobbelt så lenge. En long term residency er vel 3 måneder. Mange er her både før og etter jul, det blir 6 måneder. Steike så mye man kunne fått gjort da...

Så var man igang

Da går første dag som resident på Banff senteret mot slutten. Jeg har et eget øvingsstudio med et yamahaflygel på. Det er et ganske stort rom med svære vinduer ut mot fjellene. Jeg var skikkelig gira på å få en god øvingsdag etter 3 dager på ski, og jeg bestemte meg for å prøve å lære 4 preludier utenat. 2 av dem var inne før møtet med musikksjefen her, Barry, klokken 11:10. Han var en veldig trivelig kar som sa at hans oppgave her var å sørge for at jeg har alt jeg trenger og får den beste måneden i mitt liv. Godt utgangspunkt! Han spurte også om jeg kunne tenke meg å spille på fredagens konsert. Dette er en offentlig konsert med inngangsbillett og greier. Så jeg har skrapt sammen 7 korte stykker av Scriabin, poems, preludier og et albumblad som tar 12 minutter. Så dette blir en fin start. Ellers har jeg så smått begynt å treffe folk, og jeg hadde lunsj med en trivelig engelskmann som jeg har pratet litt med på facebook før dette oppholdet. Om en times tid skal jeg på middag ned i et lokale i samme bygg som jeg bor. Det er nemlig bursdagen til Eric Hunter, en amerikansk pianist som jeg møtte da jeg var innom Banff i høst. Han har vært så mye på banffsenteret at han kaller seg selv permanent resident. Det virker som han er et litt samlende punkt blant residentene her - han setter i gang aktiviteter og slike ting. Han har også opprettet banffsenterets facebook gruppe. Timingen for denne middagen er jo helt strålende for min del siden det er første dagen min (unntatt skihelga da.) Nå får jeg jo møtt en hel rekke folk!

Legger ved et bilde tatt med mobilen i dag! Da jeg satt og øvde på rommet mitt oppdaget jeg plutselig et rådyr (eller lignende) som stod og spiste (i) en snøfonn like utenfor vinduet!!

Skihelg er over...

Da var jeg trygt tilbake fra Sunshine til Banffsenteret og beina mine er ordentlig mørbanket. Og tynnlufta der oppe gjør at man blir sliten på en astmalignende måte... En ting jeg har lært om værmeldingen her i Banff er at du aldri må stole på den. I et fjellandskap som dette kan det skifte utrolig fort. Da jeg sjekket for en uke siden stod det en stor sol på søndag, altså i dag. Dette endret seg hver eneste dag, og da jeg sjekket i går kveld stod det at det skulle bli snø. Sola var ikke tegnet inn en gang. Og siden jeg var såpass sliten etter lørdagens utflukt bestemte jeg for å sove litt lenger og dra med siste shuttlebussen oppover. Den går 11:17 fra nærmeste holdeplass nedi byen. Da er man der til 12 og man får 4 timers kjøring, noe som holder i massevis. Jeg hadde også forhåpninger om at den verste kulda hadde lagt seg og at snøen begynte å bli litt glattere.

Men i dag var det jo knapt nok en sky på himmelen! Aldeles strålende vær - type drømmepåskevær. Så jeg tok med kameraet og bestemte meg for å ta masse bilder som jeg har lovt. I stedet for å lime dem inn her i bloggen, har jeg opprettet et online fotoalbum! jeg driver og laster opp akkurat nå og addressen er http://knuterikjensen.myphotoalbum.com. Jeg er ikke sikker på hvordan dette virker enda, men det skal jeg holde dere oppdatert om.

Etter et par timers konstant kjøring i finværet var det tid for lunsj. Så jeg bestemte meg for å kjøre meg nedover til Goats Eye der kafeen som regel er litt mindre folksom. Lårene begynte også å si veldig klart i fra at det var på høy tid med en pause. Etter junkfood og vann stotret jeg meg ut igjen og så at det var fullstendig overskyet. Og jeg satt der en halvtimes tid. Hrmpf. Lyset ble flatt, kulda ble bitende og lårene skrek høyt "vi vil hjem å ta et varmt baaaad." Så jeg bestemte meg for å ta 15:45 bussen tilbake istedet for å vente på 17-bussen. Jeg rakk til og med en afterski pils etter å ha levert tilbake utstyet. Jeg fikk forøvrig vite av en Calgary mann jeg delte stolheis med en tur at det som regel er langt billigere å leie utstyr i byen i stedet for i bakken. hah.. det tenkte jeg ikke på - jeg visste ikke at det gikk an en gang. Men det er vel også sikkert at dette ikke kan bli siste tur til alpinanlegget her. Kjører man ca 45 minutter videre nordover kommer man jo til Lake Louise som for mange er regnet som det ypperste anlegget her. Berømt er det jo også med verdenscup hvert år. Så det blir neste gang!! Kanskje allerede til helga, hvem vet. Jeg synes rett og slett slike ting er verdt å bruke penger på. Det er faktisk ikke meningsløst i det hele tatt å nyte livet! Det er en kjempeinvestering! Så har du valget mellom en plasmaTV og en reise til et spennende sted, sydentur eller skiferie - velg for all del ferien.

I skrivende stund hører jeg naboene for første gang. De roper og styrer på! Og jeg husker nå at det er SuperBowl! Og jeg er jo tross alt i Amerikaland på en måte. Æ gjer nu faan. Men det gjør åpenbart ikke de! Jeg tenkte å teste ut den 3. kafeen her i kveld - ryktene forteller at de har sushi. Og så skal jeg stikke opp til musikkbygget og se om rommet mitt har blitt ledig! I såfall blir det en kose-øvingsøkt i kveld.

Sunshine

Jeg rakk akkurat bussen opp til alpinanlegget Sunshine. Den går nemlig ikke herfra, så jeg må gå ned til byen (10 min) for å ta den fra det nærmeste turisthotellet. Og overraskende nok var det masse folk som var med - selv tidlig på en fredag morgen. En del tyskere, noen som snakket amerikansk eller canadisk, og altfor mange engelskmenn. Faen asså.. Jeg fikk nok av dem da jeg var på Lanzarote i 2006 - de var overalt i all med sin påfallende kvasi-sofistikerte primitivisme. Ikke nok med det, men av de som arbeidet i alpinanlegget som jeg hørte snakke, var alle britisk-talende. Rart. Men de var trivelige de da.

Det er mange som jobber der oppe og servicen er upåklagelig. De hadde et veldig effektivt system for skiutleie, og jeg leide for 3 dager. De tar seg betalt, men så sitter de jo på et fantastisk anlegg også. For de som er interessert i å lese mer om Sunshine, kan dere gå inn her: www.skibanff.com. Det var en god del folk i anlegget, men siden det er så stort og siden alle heisene deres er stolheiser, var det aldri kø for heisen. Jeg satt sjelden alene i stolheisen for å si det sånn, men det var aldri ventetid. Det er et par ting som er interessant å legge merke til med Sunshine. For det første er det sjelden under -5 der.. kanskje til og med ikke så ofte under -10. I dag var det vel ca -15. Og selv om det er så kalt som dette så faller det nedbør. Så snøen er helt annerledes enn det vi er vant til. Den er kompakt og veldig tørr, iallfall føltes det sånn. Og fra morgenen var føret rimelig trått egentlig, så det gjalt å finne bakker som var bratte nok;) Det andre er at toppen av bakkene er betydelig høyere enn Galhøpiggen! Det er tynn luft rett og slett! Og det merker man ganske godt egentlig. Man blir fortere anpusten og det er viktig å drikke masse vann.

Det er 3 fjell som er komplett utbygd for alpint der, og jeg startet med det fjellet som går for å være middels vanskelig/bratt. Mange fine løyper og veldig mange muligheter for kjøring der det ikke er maskinpreparert - og da er det ikke nødvendigvis snakk om langt utenfor oppkjørte spor i skredsoner, men det kan være et heng som ligger mellom to bakker f.eks. I det hele tatt fikk jeg litt inntrykk av at bakkene fløt litt over i hverandre i Sunshine, og det var sjelden at jeg valgte en bakke og fulgte den helt ned. Det er mer en følelse av å kjøre ned fra et fjell der det noen ganger er maskinopptråkket og andre steder ikke. Jeg tok en kjapp tur i det andre fjellet, eller rettere sagt på siden av det andre fjellet, men det ble for ordinært og flatt og for mange unger og andre man helst vil unngå å kjøre ned. I morgen tenker jeg å starte med det fjellet fordi det har mye mer å by på enn der jeg kjørte.

Så da tok det ikke lange tiden før jeg havnet på selve gromfjellet, Goats Eye! Her finnes det bare en mulighet for å komme seg ned uten å kjøre svarte løyper (altså bratte bakker). Her fant jeg det som så langt er en slags favorittbakke. Nedfartene fra Goats Eye minner egentlig litt om Kvitfjell, iallfall i starten. Man kjører i et nokså åpent og ikke veldig bratt område før man kommer til et punkt der man må ta mange valg, skal man hoppe av og ta flatløypa? Skal man svinge av ekstra tidlig å kjøre i stupbratta i dypsnø? Skal man svinge av litt senere og ta det lange og bratte henget som dessverre er isete i kombinasjon med nysnø som har lagt seg i uforutsigbare hauger? Osv osv. Jeg havnet altså på en blå løype fra start som ble brattere og brattere til man tilslutt svingte til venstre ned et flott heng! Så måtte man ta et nytt valg. Skal man fortsette mot høyre og ta dobbelsvart-løypene (jævlig bratte bakker), eller slenge seg på en blåløype igjen. Jeg valgte det siste. Det var ingen av dobbelsvartløypene som var for bratte, men det var rett og slett for mye snø i dem - det er utrolig slitsomt å kjøre i bratte bakker der man konstant står i fare for å hekte skiene i snøhauger.. Men nok om det.

Jeg tok en buss tilbake 1.5 timer før anlegget stengte, og det var definitivt nok for i dag. Hvordan jeg skal komme meg på bena i morgen for en ny dag på samme viset, er fortsatt uvisst. Men i ettermiddag har jeg iallfall fått møtt Nadia Klein som er kontaktperson for oss på musikk på Banffsenteret. Så jeg har fått en liten innføring allerede. Jeg får eget rom med flygel med egen nøkkel.. Dette kan jeg bruke 24 timer i døgnet. Herlig. Ellers må jeg si et par ord om mat.. Jeg har bare vært i hovedrestauranten enda, men den ligger altså i toppetasjen av et av byggene her, og er kanskje den nest beste eller beste restauranten i byen, iallfall når vi snakker beliggenhet. Kokken der har også nylig vunnet en nasjonal pris. Systemet er slik: jeg har et plastkort som er mitt artistkort. Når jeg kommer inn i salen der, drar jeg kortet og that's it. Så er det lagt opp som en buffet der man kan velge å vrake i flere retter. Til frokost hadde du selvsagt brødmat, frokostblandinger, frukt med yoghurt, egg, bacon, pølse, poteter osv osv osv. Og middagen bestod av iallfall 3 komplette retter som du kunne forsyne det fritt fra etter hva du ville spise. Og kvaliteten er rett og slett glimrende. Jeg kan nesten ikke fatte at jeg skal leve sånn i over en måned..

Nok for i dag!

Ankomst Banff!

Da var jeg endelig her igjen da. Det er noen måneder siden jeg var her i høst i forbindelse med turneen min, men da var det bare for å besøke. Denne gangen skal jeg være i litt over en måned for å bli flink til å spille piano, flink til å trene, flink til å lese og ikke minst: flink til å stå på ski. Det er første gangen jeg reiser vekk for å jobbe på denne måten uavhengig av alt som måtte skje hjemme. Konseptet her er absolutt genialt, ikke minst for ensembler og grupper som kan reise vekk, bo sammen og øve intensivt på et av NordAmerikas vakreste steder.

Banff ligger en drøy times kjøring vest for Calgary midt i Rocky Mountains. Stedet er en nasjonalpark og en turistattraksjon av dimensjoner, spesielt på sommeren. Her ligger også på rekke og rad alpinanlegg som du ser på TVen rett som det er. Alle har hørt om Lake Louise, det var verdenscup fra Canmore 10 minutter unna her for et par uker siden, og så vidt jeg vet ble alpinøvelsene fra OL i Calgary avholdt i Sunshine Village, 10 minutter andre veien fra Banff. Og det er her jeg skal tilbringe den første helga! Min short term residency starter ikke før mandag, men det er greit å akklimatisere seg, både pga tidssonen og fordi dette stedet ligger på 1400 meters høyde. Høydetrening for musikere.. hø hø hø hø.

Jeg har enda ikke sett Banff i dagslys... klokken er ca 0700 og jeg har vært våken et par timer allerede. Klassisk jetlag. Men det er mye enklere denne veien og jeg er nok på rett spor om et par dager tenker jeg. Nå er det jo middagstid i Norge og frokosttid her. Det vil rett og slett si at jeg kommer til å ha morgen-matlyst av en annen verden.

Jeg skriver mer i kveld når jeg har fått erfart litt mer her og tatt noen bilder! Stay tuned for more rock'n'roll!